Psykisk syke får ikke den beste behandlingen

Innlegg: Karina M. Egeland, stipendiat ved Akershus universitetssykehus HF, FoU div. psykisk helsevern

HELSEDIREKTORATET har per dags dato utarbeidet mange veiledere og nasjonale faglige retningslinjer innenfor helse- og omsorgstjenestene. Disse skal gi råd og anbefalinger knyttet til forebygging, diagnostikk og behandling av ulike sykdommer. Flere er under utarbeiding. Samtidig med dette arbeidet viser ny forskning at nasjonale retningslinjer sjelden fører til at helsepersonell endrer sin praksis. De fortsetter å gjøre slik som før, uavhengig av hva som er anbefalt.

Det har vært stor politisk innsats for å opprette aktivt oppsøkende team (ACT) for personer med omfattende hjelpebehov (Retningslinje for oppfølging av pasienter med samtidig rus- og psykisk lidelse fra 2011). Dette er en gruppe som ofte faller mellom to stoler, og ikke fanges opp i helsetjenestene. Oppsøkende team motvirker dette. Til tross for svært gode resultater for pasientene har flere av teamene blitt nedlagt de siste årene.

OVERSER TRAUMER. En studie som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utført, viser at barn som mottar polikliniske tjenester, i liten grad blir spurt om de har opplevd belastende livshendelser, slik som mobbing, vold, overgrep og ulykker (anbefalt i Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge). Traumer blir følgelig ikke avdekket, barna kan få feil diagnose og behandling som ikke er riktig tilpasset.

En studie utført av undertegnende og kolleger viser at behandlere i psykisk helsetjeneste har en negativ holdning til nye terapiformer, hvis de blir pålagt å bruke dem. Studien viser også at jo mer utdanning og jo eldre behandleren er, desto mer kritisk er vedkommende til å ta i bruk nye terapiformer. Dette kan tyde på at terskelen er høy for å ta i bruk behandlingsmetoder beskrevet i retningslinjene.

ALVORLIG. Konsekvensene er at pasienter ikke mottar tjenester i samsvar med den beste tilgjengelige kunnskapen på feltet. For noen kan dette få følger i form av forlenget sykdomsforløp og alvorlige symptomer. Ubehandlet angst og posttraumatisk stress kan føre til mer alvorlige psykiske lidelser. Psykoser som ikke blir oppdaget og riktig behandlet, kan redusere sjansen for bedring. Det kan føre til alvorlig og kanskje livsvarig sykdom.

Det er ikke bare helsepersonells ansvar å innføre nye arbeidsmetoder. Her kreves en felles innsats. Politikere og byråkrater må forstå hva som kreves når noe nytt skal innføres. Nye retningslinjer må frigjøre mer midler til implementeringen av dem. Helseledere må på banen. Retningslinjer må integreres på en måte som bevarer og fremholder ny kunnskap. Ledere har en sentral rolle i å påse at dette blir fulgt opp. Helsetjenester må jobbe for å fremme en aktiv implementeringskultur - en kultur hvor behandlere kan oppdatere seg faglig og jobbe sammen for å tilby sine pasienter den beste behandlingen.

PRAKSIS. Dersom behandlingen i helsetjenestene skal være i tråd med anbefalte retningslinjer, må vi sette inn langt mer ressurser i å få helsepersonell til å ta dem i bruk.

Å lage retningslinjer, er en enkel prosess sammenlignet med å få helsepersonell til å praktisere dem.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 06/2017