Psykisk lidelse og myter i mediene

Kronikk: Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse

DET ER IKKE mulig å forutsi hvem som er voldelige. Vi vet om en del kjente risikofaktorer for hva som utløser vold, og psykisk lidelse i seg selv er ikke en av dem.

Denne etablerte kunnskapen kan ikke gjentas ofte nok i møte med de mange kunnskapsløse og ensidige medieoppslagene som dominerer når pressen skal portrettere mennesker med alvorlig psykisk lidelse.

MYTENE. I kampen for å få på plass et psykisk helsevern, med kapasitet og kompetanse nok til å hjelpe mennesker med psykiske lidelser til et bedre liv, er det høyst nødvendig å gripe fatt i de kunnskapsresistente og mytebaserte holdningene som dukker opp med jevne mellomrom.

En fremtredende myte er at mennesker med psykiske lidelser er voldelige og potensielle drapsfolk. Det er forskning som viser at på tross av at noen psykosesymptomer, som for eksempel vrangforestillinger, er forbundet med økt risiko for å utøve vold, er det viktig å understreke at de aller fleste personer med en psykoselidelse ikke utøver vold.

UAKSEPTABELT. Nylig ble artikkelen En ny dag truer lagt ut på nrk.no. Her forteller ansatte ved Sykehuset Østfold om en arbeidshverdag preget frykt, vold, trusler og tusenvis av avvik. Vi hører om «Lene», som har opplevd så mange drapstrusler «at hun nesten har sluttet å reagere i øyeblikket».

Det er uakseptabelt at folk blir utsatt for vold på jobb, og arbeidsmiljøloven gjelder også i psykisk helsevern. Dette er vond og vanskelig lesing, og selvfølgelig helt reelt for dem det gjelder.

TRYGGE RELASJONER! Samtidig forsvinner det en del dimensjoner som kunne ha gitt et mer representativt bilde av hva det innebærer – både å få og gi hjelp på en avdeling i psykiskhelsevern. Her ligger det en hel serie problemer til grunn for situasjonen de ansatte står i: En mangelfull bemanningssituasjon, en for lav andel av kompetent personell og en bygningsmasse som gjør det vanskelig å drifte både effektivt og forsvarlig, er noen av delforklaringene som påvirker en uutholdelig situasjon.

Intensivpasienter i psykisk helsevern har sammensatte behov, så det må skreddersøm til for å oppnå de beste resultatene. Vi må blant annet ta i bruk flere verktøy for å forhindre vold, og sørge for at pasienter og personale opplever seg trygge, som for eksempel Møte med aggresjonsproblematikk (MAP).

Tid og trygge relasjoner forebygger alle former for vold.

GOD BEHANDLING. Vi vet mye om hva som gir gode behandlingsmiljøer, men fakta er at det krever finansiering, kompetanse og satsing for å nå dit. Det er ikke de psykiske lidelsene hos pasientgruppen som kommer i veien for at ansatte skal få gode og trygge arbeidsforhold, men mangelfulle rammebetingelser – og i noen tilfeller en begrenset ledelsesforståelse av kompleksiteten i situasjonen.

Den voldelige oppførselen som beskrives hos pasientene, er i en del tilfeller et resultat av en traumatiserende oppvekst, eller livshendelser av negativ karakter. Dette må også være en dimensjon i behandlingen.

FORSKNINGEN. Ny forskning med utgangspunkt i pasientgruppen ved Blakstad sykehus viste at pasientene som oftest utøvde vold, var dem som selv hadde vært utsatt for fysiske eller emosjonelle overgrep, og jo flere former for traumer pasientene hadde vært utsatt for, desto oftere utøvde de vold. Det er altså nok en gang bekreftet at det ikke er den psykiske lidelsen i seg selv som ligger bak voldelig oppførsel, eller drap. Mennesker med psykiske lidelser blir oftere utsatt for vold enn motsatt.

Det er vanskelig å nå frem med kunnskapen om at mennesker med psykiske lidelser ikke er potensielle voldspersoner. Her kommer ensidige presseoppslag om psykotiske og «farlige» mennesker i veien for sannheten. De fleste gangene noen dør i tilknytning til psykisk lidelse, er faktisk når mennesker i dyp krise tar sitt eget liv – ikke andres.

I Olsen-utvalgets rapport om drap i Norge i perioden 2004-2009, NOU 2010 Drap i Norge, vises det til at det i dag ikke er mulig å forutsi hvem som dreper. Vold og drap kan ikke forklares ut fra én årsak alene, og de konkluderer med at risikoen for å bli offer for drap begått av en fremmed person med en psykisk lidelse, er svært liten.

RISIKOEN – OG MYTENE. I samfunnet er rus og tilhørende grenseløs oppførsel en medvirkende faktor i 68 prosent av drapene. Vi vet fra drapsstatistikken at risikoen for å bli drept på jobb i psykisk helsevern, er svært liten. Drapsoversikten for 2020 viser at 71 prosent av drapene skjedde i private hjem, og at nesten halvparten av ofrene hadde en nær relasjon til gjerningspersonen.

Det er dypt problematisk når etterlatt inntrykk fra presseoppslag blir at det er pasientene i seg selv som er farlige. Slike myter utløser problemer både for rekrutteringen, tilliten til systemet for de som trenger hjelp og for selve omdømmet til mennesker med psykiske lidelser. Ingen blir født farlige.

Ingen oppgitte interessekonflikter