Patenter – når epidemiene rammer

Kronikk: Dag Morten Dalen, professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI

LEGEMIDDELSELSKAPET AbbVie vil ikke lenger forsvare patentene sine på hiv-legemidlet Kaletra. Beslutningen kom kort tid etter at legemidlet fikk økt oppmerksomhet på grunn av spekulasjonene om at det også kan brukes i behandlingen av pasienter med Covid-19.

Slike spekulasjoner øker etterspørselen, og Israel var blant landene som erfarte at tilgangen på legemidlet ble anstrengt. Israelske myndigheter besluttet derfor å utstede en såkalt tvungen lisens til kopiprodusenter for å sikre forsyningen, og uken etterpå kastet altså AbbVie inn patenthåndkleet.

Selskapets beslutning var nok ikke alene et utslag av et ansvar for å bidra under Covid-19-epidemien, men mer en god illustrasjon av hvordan patenter kan skyves til side i krisetider. Flere land jobber nå med å tilrettelegge regelverk for raskere å kunne komme i gang med tvungen lisensiering for å møte pandemien.

TVUNGEN LISENSIERING. Tvungen lisensiering betyr at et land velger å produsere et patentert legemiddel i egen regi eller å importere direkte fra mer konkurranseutsatte kopiprodusenter i andre land. En slik beslutning kommer ikke nødvendigvis i konflikt med The Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights (TRIPS), som forplikter alle medlemslandene i World Trade Organization (WTO) til å verne om immaterielle rettigheter, herunder patenter. Doha-runden i 2001 presiserte under hvilke betingelser et medlemsland ensidig kan velge denne løsningen, og den mest åpenbare av dem er en nasjonal krisesituasjon som truer folkehelsen, og Covid-19 gjør dessverre dette i mange land.

Patenter skal belønne innovasjon og utvikling, og for legemidler som er svært kostbare å utvikle, utgjør de en kritisk del av forretningsmodellen. Det betyr ikke at patentsystemet er uten svakheter: Gir det for sterke eller for svake innovasjonsinsentiver, rettes innsatsen mot de riktige diagnoseområdene, og hvordan er styrkeforholdet mellom industrien og de enkelte lands myndigheter og helseforsikringsselskaper når det forhandles om priser?

Slike spørsmål er vi opptatt av i fredstid.

DØDVEKTTAPET I KRISETIDER. Når alvorlige epidemier rammer, kan de etablerte virkestoffene være en del av løsningen, slik tilfellet er i de pågående testene under Jon-Arne Røttingens ledelse.

Da bør ikke blekket på patentdokumentene stå i veien hvis studiene viser positive resultater. Patentene skaper flaskehalser og konflikter som trekker ressursene bort fra selve krisehåndteringen og bidrar til å forsinke tilgangen på medisiner.

Dødvekttapet, som økonomene så treffende har døpt kostnadene ved at en patentinnehaver setter en pris som ligger over variable produksjonskostnader, skyter kraftig i været i en slik folkehelsekrise. Når etterspørselen øker dramatisk som følge av en akutt trussel mot folkehelsen, vil vi rett og slett ikke at patentene skal rote det til fordi aksjonærene i et legemiddelfirma skal sikre sine økonomiske interesser. Da er det produksjonskapasitet og rask tilgang til medisinene, også i fattige land, som skal ha førsteprioritet.

HIV-/AIDS-EPIDEMIEN. Det høres opplagt ut, men slik har det ikke alltid vært. Dette vet ikke minst produsenten av Kaletra godt, som sammen med mange andre produsenter av hiv-legemidler hadde store patentkonflikter tidlig på 2000-tallet, da hiv-/aids-epidemien fremdeles krevde enormt mange menneskeliv.

Epidemien er et brutalt eksempel på økonomenes dødvekttap. Ifølge en studie som er publisert i Lancet Global Health, døde om lag to millioner mennesker bare i Sør-Afrika av årsaker som kan knyttes til hiv/aids eller tuberkulose i perioden 1997 til toppåret 2006. Dødstallene var store lenge etter dette, men utviklingen var fallende. Antatt levealder i Sør-Afrika falt med hele 20 år – fra 60 til 40 år – i perioden 1995–2005.

Allerede på 1990-tallet kom det legemidler som kunne bremse utviklingen og spare liv, men de nyeste og mest effektive hiv-/aids-legemidlene var patentbeskyttet og kostet på den tiden om lag 1.000 amerikanske dollar i måneden.

Da ligger det i dagen at den svarte majoriteten av befolkningen (75 prosent), hvorav svært mange er fattige, sto uten et reelt behandlingstilbud – til tross for at de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å behandle disse, ville ha vært langt lavere enn det prisnivået kunne villede oss til å tro. Industriens krav var lenge at et slikt prisnivå måtte gjelde alle.

SØR-AFRIKANSKE RINGVIRKNINGER. Løsningen fra daværende helseminister Nkosazana Clarice Dlamini Zuma, i tillegg til å sløse penger og ressurser på korrupsjon og ineffektive tiltak, ble å utfordre legemiddelindustrien. I 1997 signerte president Mandela en lov som åpnet for å importere billige kopier fra India, selv om dette ble sett på som et brudd på avtaleverket i WTO. Reaksjonene fra amerikanske myndigheter var sterke, og de sto godt på legemiddelindustriens side da de truet Sør-Afrika med handelsrestriksjoner.

Dette ble etter hvert en veldig dårlig sak for industrien, med massiv global mobilisering mot det som ble sett på som kynisk profittmaksimering som kostet menneskeliv. Etter hvert snudde Clinton-administrasjonen, Gore-kandidaturet og Bush-administrasjonen, og aksepterte Sør-Afrikas tiltak for å skaffe seg billigere hiv-/aids-medisiner. Industrien sto tilbake med et så dårlig rennommé at det gikk mange PR-kroner med i dragsuget for å sminke over slagskadene. 

Utviklingen kom over i et nytt spor der industrien begynte å innvilge større rabatter. Selv om dette bedret tilgangen til de viktige legemidlene, inspirerte Sør-Afrikas «seier» en rekke andre land til å utfordre patentene – fremfor bare å forhandle med originalprodusentene om rabatter. Sosiologiprofessor Nitsan Chorev viser hvordan dette spredte seg til flere land, og bidro til det som både førte til en presisering av TRIPS-avtalens regulering av tvungen lisensiering og en ny norm for hvordan slike unntaksbestemmelser kan anvendes.

RABATTKRAVET FRA BRASIL. Da kan vi vende tilbake til Kaletra. I 2005 sto dette legemidler for om lag en tredel av hele aids-budsjettet til Brasil, og myndighetene ville ha rabatter dersom de skulle la være å ta i bruk tvungen lisensiering:

• «Under the July 8th deal, Brazil would maintain its current annual spending level of $109m on Kaletra until 2010. As in the next six years the number of patients receiving the drug is expected to rise from 23,400 to 60,000, Brazil would pay a much lower average price per pill. Abbott's revenues would not change. Both sides hailed the deal which would let Brazil greatly expand its AIDS treatment scheme for nothing without hurting the firm's bottom line».

Etter flere runder endte de med en revidert avtale høsten 2015 med en solid prisreduksjon på Kaletra – mot at Brasil forpliktet seg til å avstå fra tvungen lisensiering frem til 2011.

Mens Brasil brukte lisenser kun som trussel, valgte andre å utstede disse fremfor å fremforhandle en endelig avtale. Thailand gjorde dette i 2007.

HVORFOR BLE DET SÅ VANSKELIG? Slike forhandlinger er alvorlige saker med store verdier som står på spill, både for samfunnet og industrien. At disse blir konfliktfylte, med brudd og trusler, er derfor som forventet. Men hvilke økonomiske mekanismer var det som fikk dette til å låse seg under hiv-/aids-epidemien, og det på en måte som industrien i ettertid beskriver som svært ødeleggende? Alle visste jo, inkludert industrien selv, at disse landene ikke kunne betale høye priser for hiv-medisinen. Likevel valgte industrien å presse motparten så mye at de utløste en sterk politisk motbevegelse.

Når en bedrift med markedsmakt står overfor ulike delmarkeder med ulik betalingsvilje, er bedriften tjent med prisdiskriminering, det vil si å sette lave priser der betalingsviljen er lav og høye priser der betalingsviljen er høy. Hvis betalingsviljen – og -evnen – er nær null, koster det bedriften ingenting å gi tilgang til legemidlet til selvkost. Tvert imot: Det ville ha vært en gevinst – både i form av unngått rennommésmell og et positivt samfunnsbidrag.

Grunnen til at det ikke var så enkelt, er at hiv-/aids-epidemien ikke bare rammet fattige land. I USA kom de årlige aids-dødsfallene opp i 50.000 midt på 1990-tallet. Antallet dødsfall ble mer enn halvert på to–tre år da nye hiv-legemidler kom inn på markedet. I 2012 var det 1,2 millioner hiv-positive i USA.

REELL TRUSSEL. Som for de fleste andre diagnoseområdene var det altså det amerikanske markedet som holdt avkastningen på legemiddel-FOU oppe. Dermed var det kritisk for industrien at forsøk på prisdiskriminering ikke ble undergravd av parallelleksport fra fattige til rike land. Med kombinasjonen av store korrupsjonsproblemer og svake rettsstater i mange av de fattige landene med hiv-/aids-epidemi og et amerikansk marked med et fragmentert helseforsikringsmarked og høye egenandeler for pasienter, var nok dette en reell trussel.

Hvis billige hiv-legemidler hadde blitt omdirigert til USA, kunne inntektstapet der ha blitt bekymringsfullt.

ØKONOMISK SPREDNINGSRSIKO. En annen variant det ofte blir vist til, er faren for spredning av lave priser, ved at forhandlingsposisjonen til selskapet svekkes når motparten vet at selskapet allerede har gått med på betydelige rabatter i andre markeder.

Den raske utviklingen av nye hiv-legemidler er det nærliggende å forklare med at dette til de grader også rammet den rike delen av verdenen. Betalingsviljen her var stor for å bekjempe sykdommen, noe som motiverte industrien til et forskingskappløp med mange premier. Uten disse hadde nok antallet patenter man kunne ha kranglet om, vært langt færre, men dødstallene i fattige land ville ha vært langt større.

Ingen oppgitte interessekonflikter