Pårørende er ikke helsetjenestens bemanningsbyrå

Kronikk: Anita Vatland, Daglig leder Pårørendealliansen

DA VI BYGGET opp velferdssamfunnet sørget vi for at begge kjønn kunne komme i arbeid, fordi fellesskapet sørget for barnehageplasser til de minste og trygg ivaretagelse av de som trengte ekstra hjelp og omsorg, være seg fysisk, psykisk eller andre utfordringer.

Nå skal vi være hjemme lengst og mest mulig. Behandling skal skje hjemme og vi skal raskt ut fra dyre sykehussenger. Digitale løsninger og teknologi skal støtte opp under dette. Det er mer effektivt og ikke minst økonomisk får vi høre.

I praksis føres kostnadene ut fra fellesregnskapet og over til det enkelte individ, til familier og til kommuner. Pårørende vil oftest hjelpe sine nærmeste så langt det er mulig og yter allerede i dag halvparten av all hjelp som pasienter og brukere, syke og eldre får. Men mangelen på helsepersonell kan fremover ikke løses ved at andre yrkesgrupper går ned i stilling eller slutter i arbeid for å kompensere for dette.  Det medfører allerede i dag utslitte pårørende som selv blir syke, jobber deltid eller faller ut av arbeidslivet.  Det var vel ikke planen?

IKKE UTTØMMELIG. Mangelen på helsepersonell er over tid erfart av en del pårørende i hjemmetjenester og på sykehjem. Nå merkes presset i helseforetak, hvor dyre vikarer redder dette kortsiktig. Mange pårørende er allerede de reneste helsearbeidere før vedtak om mer hjelp eller en institusjonsplass blir ledig. Vi minner om at det ytes opptil 160 timer pårørendeinnsats innen demens før en sykehjemsplass er der.

Pårørende har ikke fagforening som kan påpeke uklare ansvarsforhold, manglende avtaler eller sikkerhetsnett som fanger opp avvik.  Det er nok derfor man i planer og strategier forventer og nevner pårørende som ressurs mens det i praksis gjøres lite for å hjelpe i kommunene.

Vi må nå påpeke at pårørende ikke har noen ekstra kapasitet til å bidra særlig mer enn i dag! Pårørende har ikke store uutnyttede ressurser som kan løse mangelen på helsepersonell og kompensere for dette eller stille opp ulønnet for teknologiske hjemmeløsninger.

Pårørende er allerede i jobb, som snekker, revisor eller butikkmedarbeider. At de, og kvinner især, skal kutte i sitt lønnede arbeid for å bli ulønnede omsorgsarbeidere er i realiteten en samfunnsøkonomisk katastrofe. Med årstiden vi er inne i, er det å tro på julenissen!

TRENGER HANDLING. Nasjonalt og samfunnsmessig, praktisk, moralsk eller etisk kan vi ikke lenger fortsette å skyve mer over til pårørende og familier og samtidig forvente mer effektivitet. Nå er tiden inn for sammen å finne løsninger og noe er på gang.

Pårørendealliansen vil peke på tre viktige tiltak:

1. Pårørende må få enslydende informasjon om sine rettigheter, økonomiske ordninger og muligheter. Den siste nasjonale pårørendeundersøkelsen gav tydelig beskjed om at pårørende ikke lenger vil sees på som ressurser, men vil vite hvilke valg og muligheter de har. Dette gjelder på statlig og ikke minst på kommunalt nivå.

2. Klare avtaler mellom det profesjonelle og uformelle laget rundt pasient eller bruker må på plass. Pårørende må sikres en kontaktperson, at de blir hørt og har rett til å medvirke, få nødvendig støtte og avlastning, samt å kunne ivareta seg selv. Medisinsk ansvar må være klart plassert når mye skal skje hjemme.

3. Dagens velferds og permisjonsordninger må gjennomgås av et partssammensatt utvalg for å få bedre og like løsninger for alle pårørende i arbeidslivet, uansett hvem arbeidsgiver er. De som stiller opp hjemme for sine nærmeste når tekniske løsninger gjør det mulig, eller for å være der (i stedet for helsepersonell) må kompenseres for tapet de har om de er i arbeid.

SHARING IS CARING. Staten må dele noe av gevinsten den har av sin egen politikk, når den gjør mange private hjem om til sykehjem eller sykehus. Pårørende bidrar men man kan ikke fortsette å tro at de stiller opp på dugnad som et kompenserende bemanningsbyrå fremover, fordi det er mangel på helsepersonell.  Mange betaler allerede regningen selv med tapt helse, arbeid, økonomi og pensjon. Kjærligheten til deres nærmeste betaler ikke regningene de får.

Robert Steen skriver at vi ikke kan flikke på eksisterende forskrifter for å få fart på teknologiske gevinster. Man må i samme stund ta grep for at de pårørende som bidrar her, ikke skal gjøre det på dugnad, når det er en gevinst totalt for samfunnet. Det vil hindre fremskritt og det må helsenæringen også være klar over!

Vi vil hjelpe våre nærmeste, de fleste av oss. Men at pårørende er et bemanningsbyrå som man stadig kan lesse flere oppgaver på, det går ikke lenger.

Nå må pårørende tas på alvor, og ikke for gitt!