På vei mot et todelt helsevesen

Kronikk: Finn Helge Quist, næringsdrivende og pårørende, Haugesund

FØR JEG BLE pårørende til en alvorlig kreftsyk person, la jeg til grunn at norske pasienter fikk tilgang til nye og effektive medisiner, ikke minst hvis man ble alvorlig syk. Dessverre har dette bildet endret seg etter at jeg ble pårørende. Ikke sånn å forstå at jeg ikke tror at norske myndigheter har et genuint engasjement for å hjelpe norske pasienter. Intensjonen er nok den aller beste, men systemet «Nye Metoder» trekker i motsatt retning.

Er det en slik ordning norske helsepolitikere ønsker å gå til valg på?

SVAKHETER. «Nye Metoder» vurderer om vi skal ta i bruk de nye medisinene for norske pasienter. Etter å ha fulgt flere saker tett, ser jeg flere svakheter med «Nye Metoder» som gjør at norske pasienter kommer vesentlig dårligere ut enn EU-borgere. Et stort paradoks.

Selv om vi har gode levevilkår og er svært privilegert, er vi ikke nødvendigvis dette når vi blir pasienter i Norge. Hvorfor er det slik?

Vi kan være på vei mot et todelt helsevesen i Norge. Jeg tenker da på de pasientene som har alvorlige og livstruende kreftdiagnoser, og hvor stoppeklokka tikker hver dag og som har begrenset tid igjen å leve.

KJØP AV BEHANDLING. De pasientene som har penger og kunnskap, kan forholdsvis enkelt reise utenlands og kjøpe behandling som kan gi pasienten mange gode år. Og de trenger ikke å reise langt; medikamentene er tilgjengelig i eksempelvis Danmark. De andre pasientene med samme diagnose, som enten ikke har kunnskap om behandlingen/medikamentene, eller som ikke har råd, dør i mellomtiden, mens de venter på at norske helsemyndigheter skal vurdere og få godkjent medikamentene.

La meg ta utgangspunkt i medisiner til benmargskreft, som er det området jeg kjenner best: Det har i den senere tiden kommet flere nye medisiner mot benmargskreft på markedet. De første kom sent i 2015. Norske helsemyndigheter vurderer fremdeles om medisinene skal tas i bruk for norske pasienter. Mange av dem blir overrasket og sjokkert over at de ikke får tilgang til de samme legemidlene som pasienter i EU-land. Pasienter og pårørende med benmargskreft er så fortvilt at de har laget en egen gruppe på Facebook. Mens sakene ligger til behandling, dør pasienter i kø.

HURTIGSPORET. Benmargskreft er en livstruende kreftdiagnose, der pasientene kjemper mot klokka. Siden man ikke har noen tid å miste, er det helt avgjørende at man får rask tilgang til de nye medisinene.

I EU har de europeiske legemiddelmyndighetene gjort noe med dette. De har laget et «hurtigspor» når de vurderer nye medisiner utviklet for pasienter med sjeldne eller alvorlige sykdommer med et stort udekket medisinsk behov. Ordningen gjør at disse pasientene slipper unødvendig ventetid. For pasienter med benmargskreft har dette ført til at de har fått rask tilgang på flere nye og effektive medisiner.

NORSK BRÅSTOPP. Dessverre er ikke norske pasienter like heldige. Ingen av de nye medisinene mot benmargskreft er i dag tilgjengelig for norske pasienter. Til tross for hurtigspor-behandling i EU blir det bråstopp i Norge. Bråstoppen skyldes at det tar lang tid før saksbehandlingen starter – og lang saksbehandlingstid i Nye Metoder.

Intensjonen med systemet er godt, og mye fungerer bra, men vi må få bot med de alvorlige barnesykdommene.

LÆR AV EU! For medisiner til små pasientgrupper og pasientgrupper med alvorlig sykdom bør saksbehandlingen i Norge gjøres raskere – slik det gjøres i EU. Hvis staten vil begrense risikoen det innebærer å betale for medisinen før vurderingene i «Nye Metoder» er gjennomført, kan det inngås avtale med legemiddelselskapene om betaling kun dersom legemidlet får «ja» i Nye Metoder. På denne måten vil pasientene ha tilgang til medisinen – og liv prioriteres fremfor penger og saksbehandling.

Hva venter vi på? Det er et slikt system fremtidens helsepolitikere bør gå til valg på.

Ingen oppgitte interessekonflikter