På lag med kroppen

Innlegg: Lone Omholt Lossius, psykomotorisk fysioterapeut innen psykisk helsevern, Stavanger

HVA SKAL TIL for å leve i harmoni med noen? En nabo med bijobb som trubadur, som hver kveld setter seg til med trekkspillet? Høylytt bygningsarbeid som vekker deg opp med hakking og banking lenge før alarmen får mulighet til det? Partneren som kommer sent hjem fra jobb, med et unnvikende og distansert blikk. Som gir deg en vond og intuitiv klump i magen og forbereder deg på sviket du bare vet kommer.

Det er en belastning å leve i sameksistens med kilden til et ubehag. Å forholde seg til noe som skaper uro og bekymring, er av og til nødvendig, men utmattende og skadelig i lengden. Uansett form: Setter du grenser, er en slik sameksistens som regel forbigående.

FRAKOBLINGEN. Hva når du lever i et disharmonisk forhold med noe som alltid vil være der? Når du ikke kan flykte bort eller bite tennene sammen til det forsvinner av seg selv? Hva når det disharmoniske forholdet som bryter deg ned, er det du har med din egen kropp? Den du skal leve livet i.

Å ønske seg et bedre forhold til kroppen, er en «bestilling» jeg ofte får i behandling. Målsettingen er fin, men bred og upresis. Jeg pleier sjelden å nøye meg med svaret, men begynner heller forsiktig å grave etter det som kan ligge bak en slik frustrasjon og forventning. Hva gir deg følelsen av at ditt jeg og din kropp eksisterer frakoblet og adskilt? Hvordan oppsto behovet for å søke en slags parterapi med egen kropp?

UBEHAGET. Ofte viser det seg at målet har rot i en negativ subjektiv vurdering av egen kropp. Et ønske om å kunne tenke finere om egen kropp og snakke snillere til seg selv. Et håp om å kunne like kroppen sin bedre, kanskje til og med vurdere den mot en positiv ende av skalaen. Å kunne trives med kroppen, uavhengig om man synes den er estetisk pen og brukbar eller ikke. Skape fred med den, heise det hvite flagget og akseptere sin bitre fiende.

Når jeg graver dypere i ønsket om forsoning, handler det også om å unnslippe et ubehag. Å kunne slappe av, kjenne seg nedstresset og fri fra smerter. Ikke bare trives med kroppen, men også i den. Den kroppslige selvfølelsen preges definitivt også av hvordan man kjenner seg i kroppen. Hvorvidt tilstedeværelsen i seg selv oppleves som en behagelig eller ubehagelig tilstand.

FORSVARET. Mange har et anstrengt, vanskelig eller ikke-eksisterende forhold til kroppen. Et som er preget av ubehag gjennom store deler av livet, hele for noen. Det er forunderlig hvordan så mange av oss mangler fortrolighet med egen kropp og står i langvarige kamper med oss selv. Vi utvikler så et sterkt belastende kropp-/sinn-forhold at det gir grobunn for smerter, muskelplager, søvnløshet og uro.

Et barn kan erfare en farlig kropp: Høy feber, barnesykdommer eller sykehusbesøk. Kroppen som er fersk i verden, er mer mottakelig for inntrykk. Først senere læres «nytten» av en kroppslig rustning som forsvar mot det truende i omgivelsene. Vi har alle vært i delen av livet hvor kroppen er liten og ubeskyttet, mens øynene ut mot verden er store og åpne. Tenk på minner fra du var liten, hvor sterke og kroppslige de er. Alder tilfører nummenhet, på godt og vondt.

ENDRINGENE. Kroppens form og funksjon er i konstant endring, en prosess vi har begrenset påvirkningskraft på. Hvem kan vel bli fortrolig med noe som skjer så fort? Stemmen, lemmene, tankene – alt endres i puberteten. Alderdommen. Når evner du har brukt et liv på lære og perfeksjonere, svikter og erstattes av en rullator og en ergonomisk tilpasset skje. En kropp som endrer seg i eget tempo, uten å spørre om lov, kan skape disharmoni i et kropp-/sinn-forhold. Vi lever i og med kroppens endringsprosess, uavhengig av hva vi mener om det.

Alle kropper opptrer tidvis ukollegialt: En betennelse som gjør det umulig å fungere på jobb, morsmelk som ikke kommer – eller sesongbasert allergi som ødelegger alle ferieplaner. Noen gjør seg hakket tøffere erfaringer med en kropp som svikter. Jeg vil tro det kan oppleves som et gedigent svik når kroppen blir alvorlig syk. Når kroppen som er designet for å holde fare på avstand, huser «jævelskapen». En kropp som svikter, truer og gjør deg vondt, som feiler oppgaven å holde deg trygg, kan fort få status som fiende.

LAGSPILLET. Kroppen kan være en dårlig lagspiller. Det er forståelig at vi kan ønske å bytte den ut. Skaffe en tøffere, raskere og mer robust lagkamerat. En komplimenterende en, som får oss til å skinne litt sterkere. Som kan overkomme enhver hindring sammen med deg; også sykdom, alderdom og død. Skuffelse tærer på et hvert forhold.

Likevel, du kan ikke være deg uten din kropp. Kropp og sinn henger ikke bare sammen, de eksisterer sammen under gjensidig påvirkning. Kroppen har sine svakheter, men er full av styrker. Å velge kroppen som medspiller, er å styrke eget lag. Samspill må trenes for å bli optimalt. Det krever kommunikasjon, toleranse og en omsorgsfull tilnærming. Som i oppskriften på god lagånd i et hvert lag.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/14-2019