Ny akuttmedisinsk spesialitet

Håkon Trønnes, spesialist i anestesi, overlege St Olavs Hospital og avd overlege Sykehuset Levanger
Oddvar Kvalsvik, spesialist i anestesi, avdelingsoverlege Kirkenes Sykehus og medisinsk leder AMK Finnmark og Luftambulansen Kirkenes
Eivinn Årdal Skjærseth, spesialist i anestesi, overlege ved akuttmedisinsk fagavdeling St Olavs Hospital
Håkon Bjorheim Abrahamsen, spesialist i anestesi, overlege ved Universitetssykehuset i Stavanger
Marit Bekkevold, spesialist i anestesi, kst overlege Haukeland Universitetssykehus
Janne Jørstad Roshauw, lege i spesialisering ved anestesiavdelingen Bærum Sykehus
Marius Tjessem, spesialist i anestesi, overlege ved seksjon for anestesiologi, Ullevål, OUS

Alle er styremedlemmer i Norsk anestesiologisk forening.

To artikler nylig publisert i Dagens Medisin kan gi inntrykk av at anestesimiljøet er på kollisjonskurs med seg selv: "Vi trenger ikke en ny akuttmedisinsk spesialitet" og "Vi trenger en ny akuttmedisinsk spesialitet". Styret i Norsk anestesiologisk forening ønsker å kommentere noen av sakens sentrale punkter.

STYRKE AKUTTMOTTAKENE. Helsedirektoratet har de siste årene gjennomført en prosess med tanke på å reformere spesialitetsstrukturen for leger. I november 2014 kom den endelige rapporten med forslag til ny spesialitetsstruktur og nytt spesialitetsinnhold (1).

Et av de områdene man vil styrke er sykehusenes akuttmottak. Man ønsker generelt høyere kompetanse tidligere i pasientforløpet og ser for seg at dette i større grad vil sikre bedre og raskere diagnostikk og behandling. Endringen vil også kunne redusere ventetid i akuttmottaket og sikre at pasientene sluses til rett ressurs. Ledelse, systemutvikling og undervisning i akuttmottakene må også forbedres.

EN VELKOMMEN KVALITETSHEVING. Et av tiltakene for å nå dette målet er opprettelse av en ny spesialitet i mottaksmedisin, eller et kompetanseområde i mottaksmedisin som påbygging av den indremedisinske spesialiteten. Den nye spesialiteten/kompetanseområdet er tenkt å skulle gi høyere kompetanse i diagnostisering og initial behandling av et bredt spekter av akutte medisinske tilstander.

Målet er kort sagt å øke effektiviteten samtidig som man bedrer kvaliteten på pasientbehandling i akuttmottakene. Dette sluttresultatet ønsker styret i Norsk anestesiologisk forening velkommen.

AKUTTMEDISIN– INNARBEIDET BEGREP. Akuttmedisin er imidlertid et innarbeidet begrep som i Norge har blitt brukt i mer enn 50 år om alvorlig sykdom som krever hurtig innsats fra spesialisert medisinsk personell. I norske sykehus og prehospitalt er akuttmedisin et av anestesilegens sentrale kompetanseområder.

Selvfølgelig tar hele behandlingskjeden seg av akutt sykdom. Allmennlegene behandler daglig en rekke pasienter med akutt sykdom uten å involvere spesialisthelsetjenesten. Men tar du et kurs i Akuttmedisin er det emner innen "blålysmedisinen" det handler om. Det skaper derfor unødvendig forvirring når man bruker betegnelsen "spesialist i akuttmedisin" og man bør heller bruke "mottaks– og indremedisin" som foreslått i utredningen, eller finne et helt annet navn.

LIVREDDENDE PROSEDYRER. En av utfordringene med den nye spesialiteten er at grensedragningen i forhold til dagens eksisterende spesialiteter ikke er klart definert. Dette gjelder blant annet i forhold til spesialiteten anestesiologi. Riktignok skriver man at "Det legges til grunn at alle sykehus med akuttmottak har anestesilege i vakt og at denne, som i dag, tar hånd om de pasienter som har behov for ivaretakelse av vitale funksjoner".

Likevel skjeler man til hva som skjer i våre naboland på dette området og skriver: "I Danmark tenker man seg at akuttlegen skal ha følgende hovedfunksjoner: Yte uoppsettelig, livreddende basisbehandling og stabilisering av alle kategorier av akutte pasienter, herunder sikring av sirkulasjon og respirasjon..". Og under "Hvordan ser en slik spesialitet ut i norske forhold" skriver man: "En anestesilege vil kanskje ha høyere kompetanse og mer erfaring når det gjelder livreddende prosedyrer".

ADVARER. Dette gir inntrykk av at man vurderer å åpne for at innehavere av den nye spesialiteten kan foreta noen av de prosedyrer som til nå har vært dedikert anestesileger. Vi vil av pasientsikkerhetsmessige årsaker advare mot en slik utvikling. Trygg håndtering av livreddende prosedyrer krever langvarig trening og kontinuerlig vedlikehold. En spesialist i mottaksmedisin vil for eksempel aldri få nok trening til at det vil være forsvarlig at han står alene med vanskelige luftveier i en krisesituasjon.

SMÅ SYKEHUS. 24 av 43 akuttmottak i Norge har et befolkningsgrunnlag på under 100 000. Vi tror ikke det er hensiktsmessig å innføre den nye spesialiteten på de minste sykehusene. Det er imidlertid mye som kan gjøres innenfor de eksisterende spesialitetene. En erfaren LIS med støtte av en overlege som er frigjort fra annet arbeid og kan hentes inn ved behov vil være en stor forbedring i forhold til dagens situasjon.

Dette kan kombineres med administrative oppgaver, faglig utviklingsarbeid og forberedelse til undervisning, og man kan gjerne legge inn en obligatorisk diskusjon av alle pasienter sammen med LIS og turnuslege både som kvalitetssikring og i undervisningsøyemed.

HA MED HELE FAGMILJØET. Vi tror det er stort rom for forbedring av mottaksmedisinen og er glad for at helsemyndighetene har tatt tak i denne saken. Det må imidlertid trås varsomt i det videre arbeidet for å sikre suksess.

Berørte fagmiljøer må få være aktivt med i utviklingen av den nye spesialiteten og få komme med råd om hvordan man kan samarbeide best mulig. Vi har alle en forpliktelse og et ønske om å bygge et så bra system som mulig for våre pasienter.

Ingen oppgitte interessekonflikter.

Referanser:
1): Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og –innhold.
HDIR/IS-2079-3