Norge trenger en kunnskapsbasert e-helselov

Kronikk: Stein Olav Skrøvseth, leder ved Nasjonalt Senter for e-helseforskning
Margunn Aanestad, professor og faglig leder ved Senter for e-helse ved Universitetet i Agder
Frode Strisland, seniorforsker og leder for Sintefs konsernsatsing på helse og velferd
Per Ingvar Olsen, Senter for fremtidens helse (C3) ved OUS og professor ved BI

VÅRENS COVID-19-PANDEMI har vist at digitale løsninger i helsesektoren er kritisk viktig, og vi har sett at norsk e-helsenæring har vært en svært viktig bidragsyter i den sjokkdigitaliseringen som har skjedd. Videre satsing på e-helse feltet er for viktig til at et hastverkspreget forslag bør vedtas.

Det foreliggende lovforslaget har et svakt kunnskapsfundament. Vi ser blant annet dette i forslagets argumentasjon om hva som er nødvendig for å få til en nasjonal samordning og fremdrift for digitaliseringen av helsesektoren.

KOMPLEKSITETEN. Forslaget begrunner behovet for sterkere styring med at prosessen rundt de nasjonale e-helseløsningene – e-resept og kjernejournal – har vært utfordrende. Forskning har imidlertid påpekt at årsakene til utfordringen ligger i arkitekturvalgene, innføringsstrategiene og styringsgrepene som ble tatt i disse prosessene. Slike sentrale aspekter verken diskuteres eller gjenspeiles i lovforslaget.

Forslaget forholder seg ikke til at forskning og dyrekjøpt erfaring viser at store, langvarige IKT-prosjekter har høy risiko for å mislykkes fordi prosjektmålene og endringsprosessene blir for komplekse og fordi løsningsvalg og prosjektmål viser seg å være utgåtte på dato før prosjektet er ferdig. I stedet presenteres premisser som at «overordnede strategier som definerer felles behov og samordnede bestillinger er avgjørende for å lykkes». Denne og lignende antakelser er ikke begrunnet – og går imot mye av den etablerte kunnskapen om styring av digitaliseringsprosesser. 

TENKNINGEN. Forskningen på digitaliseringsprosesser viser at endringsprosesser med systematisk læring fra erfaringer er den sentrale suksessfaktoren, og at sterk og sentralisert styring kan være kontraproduktivt til å realisere digitaliseringsgevinster.

Digital innovasjon fremmes gjennom standarder, gode arkitekturvalg og tilrettelegging til et økosystem for bottom-up innovasjon. Tenkningen om styring som ligger innebakt i forslaget – inkludert pålegget om å innrapportere lokale innovasjonsprosjekter til myndighetene – vil hindre heller enn å fremme digital innovasjon i helsesektoren. Denne tenkningen bør utfordres av nyere forskning på digitale plattformer og infrastrukturer, hvor det er andre former for styring som utøves. Fokus bør være på arkitekturvalg og regulering som muliggjør mindre sentralisert utvikling og vekst.

SAMARBEIDET. I lovforslaget legges det opp til «samstyring» og en «konsensusbasert styringsmodell». Begrepet tildekker at styringen i hovedsak ligger hos nasjonale aktører fra helsesektoren, uten tilstrekkelig deltakelse fra forskning og helsenæring. Da skapes heller ikke den brede felles forståelsen som er nødvendig for produktivt samspill.

Våren har vist at IT-leverandører og helseinstitusjoner har evne til raskt og målrettet samarbeid når det gjelder. Vi frykter at et slikt samarbeid vil bli betydelig vanskeligere og mer byråkratisert dersom det foreliggende forslaget vedtas. I stedet behøver kommuner og andre helseaktører å få støtte til sin digitale omstilling. Forskning på anskaffelser og skalering understøtter virkemiddelapparatets arbeid med innovative anskaffelser og bidrar til at helsesektoren og helsenæringen utvikles i et produktivt samspill.

KUNNSKAPEN. Ikke minst mener vi at man bør organisere digitaliseringsprosessers med systematisk, løpende kunnskapsinnhenting. Utviklingen av fremtidens digitale helsetjeneste er ikke et prosjekt, men en prosess, og må styres deretter. Ved å ha forskningsbasert kunnskap både som utgangspunkt – og med i selve prosjektene – kan man både starte på best mulig sted og samtidig ha mulighet til å rette opp underveis.

Lovforslaget bør styrkes før det vedtas: Kunnskapsgrunnlaget bør inkludere relevant forskning og forslaget bør legge til rette for systematisk kunnskapsbygging og forskning på videre satsinger. Helsevesenet bygger på en evidensbasert tilnærming der legemidler, medisinsk utstyr og nye prosedyrer må gjennom omfattende validering for effekt og sikkerhet. E-helse er i ferd med å bli et like viktig aspekt av helsevesenet, så også denne bør underlegges krav til kunnskapsbasert tilnærming.

E-helse er et altfor viktig felt for fremtidens helsevesen og velferdssamfunn til at et så svakt fundert lovforslag bør vedtas.

Oppgitte interessekonflikter: Forfatterne oppgir ingen andre interessekonflikter enn at de alle er aktive forskere innenfor e-helsefeltet.