– Når legebesøk og medisinsk utredning gjør barn sykere

Kronikk: Helene Helgeland, barne- og ungdomspsykiater, Ph.D. ved Nasjonal kompetansetjeneste for psykosomatiske tilstander hos barn og unge/overlege ved avdeling for Nevrofag på Barne- og ungdomsklinikken ved OUS Rikshospitalet

ET ØKENDE ANTALL av barn og unge sliter i dag med «uforklarlige» kroppslige symptomer. Selv om de fleste blir bra, utvikler noen langvarige symptomer, funksjonstap og skolefravær. I håp om å få en forklaring, oppsøker de legen sin som ofte igangsetter utredning for å avklare om det dreier seg om påvisbar sykdom. Noen barn blir sykere av at det iverksettes altfor mange legebesøk og undersøkelser.

Psykosomatiske tilstander betegner kroppslige symptomer der medisinsk utredning ikke avdekker noen kjent fysisk forklaring. Eksempler kan være langvarige smerter, kramper, lammelser og utmattelse. Alvorlige tilstandsbilder synes å være relatert til belastning, stress og traumer.

Det er i dag godt dokumentert at psykososiale faktorer påvirker prosesser i kroppen som har betydning for helse og sykdom, og vi vet at sykdom og symptomer er resultat av et komplisert samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer. Dette gjør det meningsløst å opprettholde det tradisjonelle skillet mellom fysisk og psykisk.

UTREDNING. En viktig oppgave for fastleger og barneleger er å utrede kroppslige symptomer hos barn og unge med det formål å påvise eller avkrefte farlig sykdom. Sannsynligheten for at barnet ikke har en farlig sykdom, er meget stor når en målrettet, begrenset utredning i tråd med medisinskfaglige retningslinjer viser normale funn. Det finnes heller ikke evidens for at utredning «for sikkerhets skyld» gir noen helsegevinst. Snarere tvert imot. Medisinsk utredning uten grunn forsterker ofte pasientens og familiens frykt for farlig kroppslig sykdom og opprettholder derigjennom fortsatt søk etter en mulig uoppdaget sykdom som ikke er der.

I tillegg innebærer noen undesøkelser i seg selv økt risiko for skade og komplikasjoner.

UEGNET PRAKSIS. En god medisinsk vurdering av barnets symptomer handler ikke bare om å påvise/avkrefte farlig sykdom, men også om å forså hva pasienten og hans/hennes familie trenger. Det å begrense og avslutte medisinsk utredning når tiden er inne, er også en viktig oppgave. Først da er det mulig for pasienten og familien å åpne for at andre, viktige faktorer – eksempelvis når forventninger til barnet overgår barnets forutsetninger, mobbing og barn i lojalitetsklemme mellom foreldre i konflikt – bidrar til å opprettholde, og i verste fall, forverre barnets symptomer og funksjonstap.

Selv om mange fagmiljøer innen norsk helsevesen anerkjenner at psykososiale faktorer er av betydning for utvikling og forløp av sykdom, preger fremdeles den biomedisinske, dualistiske, sykdomsorienterte tradisjonen både utdanning og klinisk praksis. En slik praksis er uegnet til å håndtere pasienter med tilsynelatende uforklarlige kroppslige symptomer.

MAKTESLØSHET. Norske leger er trent til å være målrettet både med hensyn til utredning og behandling av kjent, påvisbar sykdom. I møte med pasienter med «uforklarlige» og sammensatte symptomer mangler derimot mange både fagkunnskap og kompetanse. Noen behandlere reagerer med usikkerhet, maktesløshet og i verste fall avvisning av pasienten.

Usikkerhet og maktesløshet er også kjennetegn ved familiene som er rammet.  I møte med en usikker lege øker familienes uro og bekymring. For mange foreldre er det umulig å slå seg til ro med at medisinsk utredning ikke avdekker «håndfast bevis» på sykdom når barnet har alvorlige symptomer og omfattende funksjonstap. De blir pådrivere av mer utredning i håp om å få en forklaring.

UFAGLIG OG UETISK. Er det slik at mange leger håndterer manglende fagkompetanse, og egen og pasienters/foreldres usikkerhet, ved å henvise den unge pasienten til stadige nye spesialister og undersøkelser – selv om de vet at farlig kroppslig sykdom er avkreftet gjennom den utredningen som allerede er gjort? Dessverre finnes det utallige eksempler på at barn i Norge gjennomgår stadige nye, unødvendige og potensielt farlige undersøkelser som ledd i en utredning som aldri tar slutt. Slike prosesser gjør mange av dem blir sykere og bidrar til et langtrukkent sykdomsforløp.

Dette er alvorlig, uetisk og ufaglig.

UTDATERT. Det er på tide at norsk helsepersonell hever blikket og tar innover seg at den tradisjonelle, biomedisinske sykdomsforståelsen er utdatert. Sykdom og symptomer forstås og håndteres best innen rammene av en helhetlig, biopsykososial sykdomsmodell.

Norsk helsepersonell må øke sin kunnskap på feltet. Dette vil gi dem trygghet og mot til å møte pasientene og deres foreldre med forståelse, respekt og høy faglighet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2016