Når helsevesenet gjør barn sykere

Helene Helgeland, barne- og ungdomspsykiater
Solveig Gjems, psykologspesialist
Helsetjenestens økende spesialisering, manglende tradisjon for tverrfaglig samarbeid og krav til effektivitet og inntjening, gjør noen pasienter til kasteballer i helsesystemet.
MANGE BARN OG unge sliter med «uforklarlige» kroppslige symptomer i dag. Disse møter ofte uforstand og avvisning i møte med helsepersonell. For noen bidrar dette til at symptomene forverres. Hvorfor er det slik, og hva kan vi gjøre med det?
Psykosomatiske tilstander betegner kroppslige symptomer der medisinsk utredning ikke avdekker noen kjent organisk forklaring. Eksempler kan være langvarige smerter, kramper, lammelser og utmattelse. Det er i dag godt dokumentert at psykososiale faktorer påvirker prosesser i kroppen som har betydning for helse og sykdom, og vi vet at tilstandene er resultat av et komplisert samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer. Dette gjør det meningsløst å opprettholde det tradisjonelle skillet mellom fysiske og psykiske tilstander.
UTFORDRINGENE. Helsevesenet i Norge strever med å håndtere disse pasientene. Selv om de fleste blir bra, har noen langvarige symptomer og funksjonstap. I håp om å få en forklaring på plagene sine, oppsøker de gjerne flere leger og behandlere, ofte uten å få god hjelp. Underveis kan plagene bli verre, og noen faller ut av skole og fritidsaktiviteter og blir liggende hjemme uten oppfølging verken fra helsevesenet eller skolen.
Mange leger og andre behandlere reagerer med avvisning i møte med pasienter med «uforklarlige» symptomer. Selv om de fleste fagpersoner er enige om at psykososiale faktorer har betydning for utvikling av kroppslige plager, oppfattes symptomer uten kjent, påvisbar sykdom av mange fremdeles som mindre virkelige og viktige. For pasienten kan avvisning gi grobunn for mistillit og bidra til fortsatt søk etter helsehjelp med potensielt unødvendig, uvirksom eller skadelig utredning og behandling som konsekvens.
DE VONDE SIRKLENE. Helsetjenestens økende spesialisering, manglende tradisjon for tverrfaglig samarbeid og krav til effektivitet og inntjening, gjør at noen pasienter blir kasteballer i helsesystemet. Resultatet blir en fragmentert og mangelfull forståelse av den unges plager. Noen blir gående alene uten å møte helsepersonell som bidrar til å arbeide frem en forståelse som gir gjenklang hos pasienten selv, og som gjenspeiler hans/hennes virkelighet. Slik vikles enkelte pasienter inn i selvforsterkende, vonde sirkler som opprettholder smertene og plagene de har.
Det mangler i dag en avklaring med hensyn til hvem som har ansvaret for oppfølgingen av unge med «uforklarlige» symptomer. Noen barneleger føler seg «ferdig med» – og uten ansvar for pasientene – når somatisk sykdom er utelukket. På den annen side ser man fra barne- og ungdomspsykiatrien eksempler på at pasienter med kroppslige symptomer blir avvist fordi de ikke har åpenbare psykiske symptomer som angst eller depresjon. Med andre ord, pasientene faller mellom to stoler.
FORSKYVER ANSVAR. Det mangler fagfolk med kunnskap om og erfaring med denne pasientgruppen på alle helsetjenestenivåer og i skolen. Selv om de fleste pasientene fortrinnsvis bør håndteres i primærhelsetjenesten, er dette urealistisk og uforsvarlig mange steder i mangel av fagfolk med tilstrekkelig kompetanse.
Vi har også et inntrykk av at spesialisthelsetjenesten, både innen somatikk og psykiatri, i for stor grad fokuserer på utredning og diagnostikk, og i mindre grad på behandling når det gjelder denne pasientgruppen. Dette overlates til fastlegen, som alene ikke makter å ivareta pasientene.
Også skolen blir ofte stående alene uten støtte fra helsepersonell i oppfølgingen av barn og unge som ikke orker å gå på skolen.
VILJE TIL KVALITET? Helsepersonell og andre som er i kontakt med denne pasientgruppen, må øke sin kunnskap på feltet. Økt kunnskap og forståelse i befolkningen vil også bedre mulighetene til å lykkes i arbeidet. En helhetlig, biopsykososial sykdomsforståelse må gjenspeiles i behandlingsansvar, retningslinjer – og måten pasientene blir møtt på av den enkelte behandler.
Vilje til å bedre kvaliteten på helsetjenestetilbudet til denne pasientgruppen, må komme fra både helsepolitikere, ledere i helseforetakene og fagmiljøene. Det er ikke tilstrekkelig at noen få fagpersoner har kunnskap om – og engasjement – tilknyttet pasientgruppen, hvis mulighetene til tverrfaglig samarbeid ikke foreligger. Politikere og ledere må gi klare føringer med hensyn til ansvarsforhold, kunnskapsbehov og betydningen av tverrfaglig samarbeid. Føringene må gjenspeiles i praktiske og økonomiske rammebetingelser. Slike tiltak kan forbedre eksisterende praksis og sikre god kvalitet på helsetjenestene til denne forsømte pasientgruppen.
Det er viktig at barn og unge som lider på grunn av «uforklarlige» symptomer, blir møtt på en respektfull og faglig profesjonell måte. Dette kan bidra til å gjøre det «uforståelige» forståelig, og derigjennom gi grunnlag for å iverksette god og individuelt tilpasset behandling.
Ingen oppgitte interessekonflikter