Når fysisk nærvær blir fjernvær

Kronikk: Rune Johan Krumsvik, professor i pedagogikk ved Universitetet i Bergen og professor II ved Høgskulen i Volda

Øystein Olav Skaar, førsteamanuensis i pedagogikk ved Høgskolen i Innlandet (HINN)/Universitetet i Bergen (UiB)

Fredrik Mørk Røkenes, Førsteamanuensis Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)/Universitetet i Bergen (UiB)

I FORSKNINGSPROSJEKTET «Formative assessment in higher education» har vi fra 2007 sett at fysiske storforelesninger gir en samhørighet og fysisk nærvær for studentene. Samtidig er dette noe man tok for gitt frem til 12. mars 2020, hvor studentene plutselig mistet alt dette.

Så hva skjedde med doktorgradsstipendiatene da fjernværet plutselig erstattet dette fysiske nærværet som følge av koronapandemien? 

Noe av dette har vi adressert i prosjektet Remote Teaching on Doctoral Level during a Societal Crisis. Tidligere  i år gjennomførte vi en første fase med en kartlegging av stipendiaters opplevelse av den digitale undervisningen under pandemien, og i den andre fasen har vi sett på utfordringene under Koronapandemien - og de beste blant oss ved den tverrinstitusjonelle forskerskolen WNGER II.

Prosjektet er også en del av den tverrfaglige satsingen ved Pandemisenteret ved Universitetet i Bergen (UiB).

RADIKALE ENDRINGER. I denne tredje fasen har vi prøvd å identifisere om, og eventuelt hvilke epistemologiske behov det er for primærstudier, kunnskapsoppsummeringer og teoretiske innganger for å forstå de mer eksistensielle implikasjonene av stipendiatenes fjernvær under pandemien. Denne eksplorative casestudien (Mixed Method Research) baserer seg på en survey (N = 62, 85 prosent kvinner, 15 prosent menn, responsrate på 70 prosent), seks intervju, en tentativ scoping review, samt feltsamtaler under tretten digitale doktorgradsseminarer og åtte digitale doktorgradskurs fra 12. mars 2020-25. april 2021.

Internasjonale studier fra før pandemien viser at stipendiatperioden innebar en rekke psykososiale utfordringer og stress. Og norske pandemiundersøkelser av Forskerforbundet, Stipendiatorganisasjonene i Norge, NIFU og Akademiet for yngre forskere viser at stipendiatene har hatt en rekke utfordringer under koronapandemien.

KONTRASTER. Noen av disse utfordringene er i tråd med det vi finner i vår casestudie hvor stipendiatene har opplevd at noe grunnleggende ved deres livs- og utdanningssituasjon har endret seg radikalt som følge av pandemien. Dette gjelder blant annet følgene av nedstenging, sosial distansering, hjemmekontor, samt (digital) undervisningsplikt og karantene (for dem som har hatt det). Spesielt har et langvarig fjernvær på hjemmekontor vært utfordrende for stipendiatene.

Dette står i kontrast til at en underliggende premiss for å være stipendiat er residensplikten (krav til fysisk tilstedeværelse på arbeidsplassen), noe som det nærmest har vært umulig å innfri under pandemien på grunn av nedstengning og koronarestriksjoner. Residenspliktens intensjon med å skape felleskap, fysisk nærvær, samvær og samhørighet på arbeidsplassen for stipendiatene har blitt erstattet med hjemmekontor, fjernvær og sosial distansering. Aldri før har stipendiater kjent på følgene av et slikt fysisk fjernvær over så lang tid– verken profesjonelt, sosialt og eksistensielt.

FRAVÆR. Konturene av fjernværets implikasjoner innen utdanningsområdet så man allerede for femten år siden, der fjernvær ble definert som å være i digital interaksjon med noen uten fysisk nærvær, og hvor Internett og digital kommunikasjon sine fordeler og ulemper ble belyst. For dagens stipendiater i denne casestudien utspiller dette fjernværet seg som fraværet av fysisk undervisning, fysisk kollegasamvær, fysiske møter, fysiske konferanser, fysisk midtveisevaluering, fysisk veiledning, fysiske stipendiatsamlinger, fysiske utenlandsopphold, fysisk datainnsamling, fysiske jobbreiser (til/fra arbeidsplass), fysiske disputaser, fysiske kaffeslabberas, og lignende. Kort sagt, fysisk nærvær. Dette fjernværet kombinert med de forsinkelsene i doktorgradsarbeidet de har opplevd, har gjort at doktorgradsarbeidet under koronapandemien for en del har fortont seg som et sisyfosarbeid.

Såpass vanskelig har det vært at når vi spurte stipendiater om de på noe tidspunkt vurdert å avslutte doktorgraden grunnet pandemien, svarte én av syv bekreftende på dette. I intervjuene sier en av dem det slik:

«Ja, tanken har streifet meg (…) det har vært tidspunkt der jeg på en måte ikke har hatt lyst til å fortsette, men den følelsen har da gått over etter hvert. Det er litt vanskelig å skulle sitte her hjemme og skulle håndtere store problemer og ha masse følelser og trenge masse hjelp, og så føler man seg helt alene. Det har vært tidspunkt hvor jeg har tenkt at jeg egentlig ikke har lyst til å fortsette. Det har det ja.»

VESENTLIGE TAP. Dette fjernværet stipendiater erfarer skaper åpenbart en rekke utfordringer, men hvorfor er fysisk nærvær og residensplikten såpass viktig?

Filosofen Knud E. Løgstrup peker på at i det fysiske møtet mellom personer er det å være fysisk tilstede det samme som å bli sett, man føler ofte mer nærhet og det fysiske ansikt-til-ansikt-møtet er preget av tillit og er etisk ladet. Kroppsspråket understøtter dette og et klapp på skulderen, et smil, en klem, et anerkjennende nikk eller et håndtrykk har eksistensielle dimensjoner ved seg som fjernværet ikke klarer å gjenskape.

Når stipendiater nærmest over natten har mistet slike viktige fysiske nærværsdimensjoner i snart 16 måneder, så oppleves dette for noen som et vesentlig tap av noe de verdsetter høyt siden dette allerede utgjør 45 prosent av deres totale stipendiatperiode på 36 måneder.

STEN TIL BYRDEN? Enkelte av stipendiatene uttrykker at fjernværet, gjennom ansiktsmøter via bilder og video, delvis kan gi noe av den samme følelsen som fysisk nærvær, samt at den søte duft av «liker» via sosiale medier kan gi en form for sosial annerkjennelse og et emosjonelt løft i en ellers dyster koronahverdag. Men på samme måten som sosiale mediums tentakler bokstavelig talt trykker på anerkjennende behov som ligger dypt i oss mennesker, viser de også kontinuerlig frem «alle de andre» som lykkes med å få publiserte sine doktorgradsartikler, som disputerer, som får fast jobb, og lignende.

Dette kan for noen legge en sten til byrden i et allerede frynsete stipendiatselvbilde, og kan i verste fall føre til et selvoppfyllende profeti rundt manglende framdrift av doktorgradsarbeidet.

KUNNSKAPSMANGEL. Det er også et spørsmål hvorvidt manglende fysisk nærvær påvirker den faglige og kollegiale nettverksbyggingen til stipendiatene, noe som naturligvis er viktig for å gjennomføre doktorgraden, men også for stipendiatenes fremtidige akademiske karriere. Kunnskapsgrunnlaget om slike dimensjoner, stipendiatenes fjernvær under en slik pandemi og deres kontekstuelle opplevelser av dette, er naturlig nok mangelfullt.

Man trenger derfor både primærstudier, kunnskapsoppsummeringer og teoretiske innganger om dette i tiden fremover. 

EKSTERN INTERVENSJON. For pandemien er på mange måter en ukontrollert «ekstern intervensjon», som ingen kunne predikere konsekvensene av, og som setter en rekke daglige, psykososiale behov på vent i lang tid. Særlig kan mangel på arenaer for «sharing and caring», fysisk samvær og fysisk aktivitet skape bekymring for egen fysiske -og psykiske helse. Dette så man i surveyen, og når vi intervjuet stipendiatene om de har vært bekymret for sin psykiske og fysiske helse sier en av dem det slik:

«Definitivt min psykiske helse og kanskje også fysisk fordi det blir så lite fysisk aktivitet i forhold til det som jeg er vant til tidligere. Nedstemt psyke, trist og lei seg, kanskje litt angst og at man føler på en måte bekymringer og at man er litt shaky. Får jeg til dette? Er jeg god nok? Det er ganske mye følelser når man er såpass isolert som man er. Jeg kjenner det i ryggen (…) Det blir mye sitting veldig, veldig lenge og det går ut over ryggen.»

FYSISK OG PSYKISK HELSE. En av tre av disse stipendiatene har selv vært i karantene og Brooks finner en rekke stressorer i sin kunnskapsoppsummering omkring karantener blant folk flest. Men man mangler slike kunnskapsoppsummeringer for stipendiatene og deres kontekstuelle forhold (med mye stress og press fra før). Det man ser i vår eksplorative studie er at tilsynelatende små utfordringer tidvis akkumuleres på tvers av områder og skaper en nedadgående spiral for den psykososiale helsen for noen stipendiater.

Kjernen i dette er at når fysiske nærværsdimensjoner som betyr svært mye for stipendiater ve og vel fjernes, berøres eksistensielle forhold. Spesielt ser man at bekymringene går i retning av at når fysisk samvær, nærvær og samhørighet med arbeidskollegaer, samt den hverdagslige fysiske aktiviteten (gå/sykle til/fra jobb, trening, og lignende) opphører, blir noen mer sårbare på flere plan. Fysisk inaktivitet er for eksempel en bekymring som både går på det personlige plan, men også inn mot en omsorgsdimensjon. Når 62 prosent av informantene har omsorgsansvar for barn føler en del stipendiater at de ikke strekker helt til som rollemodeller (og signifikante andre) for sine egne barns fysiske aktivitetsbehov, siden koronarestriksjoner hemmer dette, samt at noen stipendiater får fysiske skavanker selv som følge av langvarig fysiske inaktivitet og stillesitting (spesielt ryggplager).

I et nasjonalt perspektiv viser en fersk studie fra Folkehelseinstituttet at 40 prosent i aldersgruppen 25–49 år (som stipendiatene oftest tilhører) er mindre fysisk aktive nå enn før koronapandemien, men også her trenger man et bedre kunnskapsgrunnlag om stipendiater. Siden man ser at ikke bare den psykiske helsen, men også påfallende ofte den fysiske helsen blir løftet frem som et problem som følge av dette fjernværet under pandemien, er det viktig å belyse dette med både teoretiske «linser» og empiri i tiden fremover. Utfordringen her er at fjernværets eksistensielle implikasjoner for stipendiater under slike ekstreme samfunnskriser mangler et kunnskapsgrunnlag og et begrepsapparat som fanger hvordan fravær av fysisk samvær, nærvær og samhørighet i deres profesjonelle kontekst setter sitt preg på både kroppslige og mentale sider ved stipendiatene.

BEHOV FOR KUNNSKAP. Derfor vil både primærstudier, enkle kunnskapsoppsummeringer (scoping reviews og rapid reviews), systematiske kunnskapsoppsummeringer (systematiske reviews og meta analyser) og teoretiske innganger kunne styrke kunnskapsgrunnlaget fremover. Og når man ser at stipendiatene sin bekymring for det fysiske sin innvirkning på det psykiske (og vice versa) som følge av fjernværet, ser Margaret Whitehead’s teori Physical literacy (kroppslig litterasitet) ut til være et viktig bidrag. Denne teorien adresserer både eksistensielle forhold (eksistensialisme, Sartre 1957) og kroppslighet (kroppsfenomenologi, Merleau-Ponty (1994), samt viktigheten av et helhetlig perspektiv (monosime, Pot et al. (2018), og ikke dualisme).

For noen av forholdene som stipendiatene beskriver og som kroppslig litterasitet setter fokus på, er hvordan affektive dimensjoner (motivasjon, selvtillit), fysiske dimensjoner (fysisk kompetanse), kognitive dimensjoner (kunnskap og forståelse) og atferdsmessige dimensjoner (fysisk aktivitet i et livsløp) står i et dialektisk forhold. Stipendiatene har kjent denne dialektikken på kroppen under koronapandemien og en nylig publisert kunnskapsoppsummering viser teoriens styrke, men også behovet for mer empirisk kunnskap på dette området.

Selv om stipendiater har opplevd en rekke utfordringer, men også positive sider ved dette fjernværet under pandemien, ser man at det er behov for et bedre kunnskapsgrunnlag for å forstå hva fraværet av de fysiske nærversdimensjonene betyr for de profesjonelle, sosiale og eksistensielle forholdene i stipendiatenes fjernvær når samfunnet stenges ned over lang tid.

Ingen oppgitte interessekonflikter