Når er tvangen tvingende nødvendig?

Kronikk: Håkon Kongsrud Skard, president i Norsk psykologforening

EKSPERTUTVALGET SOM er nedsatt av regjeringen for å evaluere samtykkekompetanse som vilkår for bruk av tvang, har en tøff jobb. Samfunnsvernet står sentralt i hvorfor evalueringen ble igangsatt. Flere har hevdet at mennesker med en psykisk lidelse som utgjør en voldsrisiko, kan unndra seg tvungen behandling for enkelt. Videre blir det hevdet at loven slik den er nå, kan være til hinder for nødvendig og forsvarlig helsehjelp.

Vi mener dette er feil, og at lovverket ikke er problemet, men at praktiseringen må gjennomgås og eventuelt defineres tydeligere.

Ekspertutvalgets mandat er for komplekst – og for enkelt – på samme tid. Dels kan flere punkter ikke besvares ut ifra hva vi nå vet. For det er mulig å bruke mindre tvang overfor psykisk syke uten å gjøre samfunnet farligere.

RETTEN TIL SELVBESTEMMELSE. For fem år siden kom en lovendring i psykisk helsevernlov med mer selvbestemmelse og samtykkekrav. Endringen var i tråd med anbefalinger fra både Likestillings- og diskrimineringsombudet, FN, Europarådet og WHO. Faren for diskriminering før lovendringen var stor – sannsynligvis i strid med menneskerettigheter og diskrimineringsvernet for personer med nedsatt funksjonsevne.

Før samtykkekravet var den psykisk sykes diagnosegruppe tilstrekkelig for å bruke tvang dersom vedtaksansvarlig lege eller psykolog mente det var et behandlingsbehov. Nå er ikke det nok, pasienten må mangle evnen til samtykke.

Se også: Ny tvangslov – en nødvendighet for personer med utviklingshemming

FAREKRITERIET. Samtidig er det viktig å påpeke at «farekriteriet» ikke er endret: Dersom en person regnes som farlig, trumfer det samtykkekravet og tvang kan brukes. Slike vurderinger kan være krevende. Dessuten er de aller fleste helt enig i at rask og riktig hjelp – lenge før man utgjør en fare for samfunnet - er et langt bedre samfunnsvern.

Helsehjelp skal som utgangspunkt være frivillig, og dette gjelder alle syke. Kan en forstå relevant informasjon, vurdere risiko og fatte beslutninger, skal en også selv bestemme over egen helse.

Å fravike dette for mennesker med bestemte psykiske lidelser, er å ta ifra dem deres grunnleggende rettigheter, og det er diskriminering.

Se også: Et lovforslag som ikke holder mål

ERFARINGENE. Forskere fra universitetet i Tromsø har intervjuet personer som etter lovendringen ble vurdert som samtykkekompetente, og som ikke lenger var under tvungen behandling uten døgnopphold. De fleste var fornøyde, fortsatte i behandling, beskrev økt opplevelse av autonomi, mer eierskap til det å bli bedre – og hadde fått styrket tillit og dialog med behandlerne sine. Alle disse resultatene er viktige for et godt behandlingsresultat.

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse har spurt de pårørende. Der relevante frivillige alternativer til tvang ble presentert, ville de pårørende heller at deres kjære fikk disse tilbudene.

Problemet er at det ofte presenteres for de pårørende som om valget er tvang – eller ingen behandling.

TVANG KAN UNNGÅS. Bruk av tvang unngås ved å gå tidligere inn. En evaluering av samtykkekravet uten å se på tjenesteutvikling og alternativer til tvang, er for snever. For et par år siden leverte Østenstad-utvalget en omfattende Norsk offentlig utredning (NOU) på feltet. Utredningen viste at tvangsbegrensing er mulig, uten å gå på akkord med sikkerhet i psykisk helsevern eller samfunnsvern. Noen pasienter trenger da langvarige døgntilbud, andre trenger tidligere og mer intensiv behandling før innleggelse er aktuelt.

For behovet for tvang oppstår gjerne lenge før en pasient henvises til sykehus. Derfor må det jobbes mer systematisk med dem som har samtidig ruslidelse og psykisk lidelse: Stabile og trygge boforhold må bli en selvfølge, tverrsektoriell samhandling må bedres betydelig – og samarbeidet mellom politiet og helsevesenet må styrkes. Vi mener dette er mulig innenfor dagens lovverk, og at eksemplene på gode alternativer er mange.

RUS-ELEFANTEN I ROMMET. Store mangler i organiseringen og kompetanse på hjelp og behandlingen av rus- og psykiske lidelser (ROP) er kanskje elefanten i rommet når det gjelder voldsrisiko. ROP-tilsynet i kommune- og spesialisthelsetjenesten fra noen år tilbake viste at vi svikter denne gruppen.

Som et konkret eksempel: Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten undersøkte i fjor et drap. Til tross for at drapet ble begått i ruset, psykotisk tilstand, fokuserte kommisjonen minimalt på rusmiddelbruken, selv om pasienten hadde omfattende rusavhengighet.

I tillegg har nedbyggingen av døgnkapasiteten i psykisk helsevern pågått over lang tid. Det psykiske helsetilbudet er i mange kommuner mangelfullt, og presset på polikliniske og ambulante tilbud så stort at tjenestene sjelden kan intensivere behandlingen etter behov.

Les mer: Hvor ble det av regjeringens satsing på psykisk helsevern

BEKYMRINGSFULLT. Våre medlemmer påpeker at behandling avsluttes før pasienter er ferdigbehandlet, og at samhandlingen ikke fungerer som den burde. Dette bekymrer oss. En viktigere forklaring på de store uløste utfordringene i tjenestene enn samtykkekravet, er manglene i tjenestene.

Det er viktig at ekspertutvalget ikke ofrer de mange tusen alvorlig psykisk syke pasientene som ikke utgjør noen fare for samfunnet. Da risikerer vi å kaste mange menneskers grunnleggende rettigheter under bussen. Samtidig må samfunnet sikres for de reelt farlige.

Dette er fullt mulig uten at samtykkekravet settes i spill.

Ingen oppgitte interessekonflikter