Mistroens pris

Christian Grimsgaard, overlege ved håndseksjonen på ortopedisk avdeling og tillitsvalgt ved OUS

VED NORGES handelshøyskole har forskere grunnlagt «The choice lab», hvor forsøkspersoner stilles overfor ulike dilemmaer. Blant problemene Alexander Cappelen og hans kolleger utforsker, er hvor redelig vi opptrer overfor vår neste. Du mottar for eksempel et pengebeløp som skal deles med en venn. Du kan imidlertid beholde hele beløpet selv uten at vennen eller andre får vite det. Hva gjør du?
Problemstillingen kan virke søkt eller snever, men valget vil være avgjørende for hvordan samfunn best organiseres. Den rådende oppfatning i økonomisk teori er at vi primært opptrer egennyttig.
PRINSIPALENS PROBLEM. Vår organisering av velferdsstaten bygger nå på principal/agent-teorien. I korte trekk er tesen som følger; prinsipalen – herren – og agenten – tjeneren – inngår i en slags kontrakt. Agenten utfører oppdrag som prinsipalen har gitt, men besitter i kraft av sin rolle kunnskap som er skjult for prinsipalen. Denne kunnskapen vil agenten benytte for å øke egen vinning, eller redusere eget ubehag – for eksempel ved å overprise tjenesten og snyte prinsipalen.
Slik oppstår prinsipalens problem: Hvordan sikre at oppdraget utføres til riktig pris og kvalitet?
EGENNYTTE. Artikkelen «Agency costs and the theory of the firm» anses som teoriens grunnlagsdokument (1). Med mer enn 50.000 siteringer regnes den blant vår tids mest innflytelsesrike, og den inngår i kanon både for økonomer og statsvitere. I artikkelen beskriver økonomene Jensen og Meckling problemstillinger tilknyttet eierskap og styring i private selskap med profitt som siktemål. Principal/agent-problemet omtales imidlertid som allmenngyldig: «It exists in all organizations...in universities, in govermental authorities, in unions».
Forfatterne postulerer at prioriteringen av egennytte er universell, ikke situasjonsbestemt. Aksepterer vi premisset, kjenner mistroen ingen grenser. Vi kan ikke legge til grunn at sykepleieren motiveres av ønsket om å hjelpe. Fagforeningen ønsker ikke å sikre en god fagutdanning og god faglig standard. Byråkraten ønsker ikke primært en god organisering av offentlige tjenester. Formingslærerens ønske er ikke å lære barna forming, men kanskje å gjøre minst mulig, eller å tuske til seg et garnnøste nå og da. Og presten er bare måtelig interessert i sjelesørging.
GLANSBILDER. Prinsipal-/agent-teorien slo igjennom i Skandinavia på 1990-tallet, og er konsolidert gjennom en serie målstyringsreformer. Stilt overfor et univers av egoister, er tiltaket kontroll. Målinger og markedstilpassing skal avdekke svinn og slendrian. Idealet er omskiftelige ledere uten lojalitet til fagene. Fagbasert ledelse – her altså agenter – antas å prioritere egennytte på bekostning av helheten. Men hvem skal da utvikle virksomheten? Svaret er direktorater og innleide konsulenter.
På makroplan ser det udramatisk ut. Basert på sekundære måltall og støttet av kommunikasjonsrådgivere, leveres glansbilder oppover i systemene og ut til offentligheten. Under overflaten skjer imidlertid betydelige endringer. Andelen av ansatte i offentlig sektor har vært konstant på om lag 30 prosent gjennom flere tiår. Men en stadig større andel av de ansatte bruker tiden på kontroll, og de faglig ansatte bruker mye mer tid på rapportering. Sentrale oppgaver outsources, mens lokale fagmiljøer og faglige prosesser tynes.
DOBBEL KOSTNAD. I disse dager planlegges overføring av ansvaret for spesialistutdanningen fra Legeforeningen til sentrale myndigheter. I mandatet begrunner departementet at foreningen har hatt «en dobbeltrolle». Kolleger, som på dugnadsbasis har besøkt 400 utdanningsenheter årlig for å sikre god utdanning, er ikke lenger ønsket. Kostnadene ved å sentralisere oppgaven anslås å ligge i 100 millioner kroner-klassen. Da er ikke besøksordning planlagt eller medregnet.
Gjennomgående er transaksjonskostnadene vanskelige å anslå, og ønskes heller ikke fremstilt. Men mistroens pris er betydelig. Vår sykehusledelse utbetalte 67 millioner til et management-konsulentfirma for tre år med (dårlig) rådgivning. Helse Sør Øst brukte 1,3 milliarder til konsulenter i samme periode. Direktoratene eser ut med egne rådgivende kunnskaps- og kompetansesentra. En egen kaste som ikke skal besudles med faktisk pasientkontakt.
Verre enn vanvittige transaksjonskostnader er de demoraliserende virkningene av den systematiske mistenksomheten i virksomheten; egenmotivasjon fortrenges av «outcrowding» (2). Som et barn som ales opp i en verden av mistro, endres vi gradvis i tråd med forventningene. Hvorfor skal jeg stille opp gratis med overtids- eller dugnadsjobb når politikerne og ledelsen mistror meg, eller endog forsøker å snyte meg for avtalte ytelser? Og hvorfor i all verden skulle jeg ønske meg en lederposisjon i et slikt system?
FEILAKTIGE ANTAKELSER. Elendigheten kan ikke alene lastes Jensen og Mecklings artikkel. Men den ga mistroens soldater kraftig ammunisjon i kampen mot samfunnsorganisering basert på tillit og faglighet. Påstanden om teoriens gyldighetsområde dokumenteres ikke, og er derfor spekulativ og basert på usannsynlige fordommer. Det finnes liten grunn til å tro at en næringslivsleder og en formingslærer i skolen deler verdigrunnlag eller treffer sammenfallende valg. Tvert imot er det nærliggende å anta at formingslæreren eller sykepleieren, legen eller presten ville ha tatt andre yrkesvalg hvis deres viktigste drivkraft var egen økonomisk vinning. Kanskje ville de da ha sett i retning av nettopp økonomifaget og handelshøyskolen?
For hva finner forskerne i «The choice lab»? Stikker vi av med hele beløpet selv? Svaret er at vi deler. Vi vektlegger egne normer høyere enn egen vinning. Men enkelte faller utenfor. En stamme innerst i Amazonas. Og en del økonomistudenter. De beholder pengene selv. Frem til nå har de kunnet legge til grunn at andre opptrer like lite solidarisk. Slik er det heldigvis ikke. Foreløpig.
Referanser:
1) Michael, Jensen ; William H., Meckling. (1976) Theory of the firm: Managerial behavior, agency costs and ownership structure. In: Journal of Financial Economics. RePEc:eee:jfinec:v:3:y:1976:i:4:p:305-360.
2) Falk, Armin, and Michael Kosfeld. The hidden costs of control. The American Economic Review (2006): 1611-1630.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2015