Mer effektivt med halv sykepleierbemanning i operasjonsstua?
Som operasjonssykepleiere ser vi at det fortsatt finnes oppgaver andre enn oss kan løse, og vi er ikke avvisende til oppgaveglidning eller omorganisering. Men vi ønsker at oppgaveglidning er faglig begrunnet –og at pasientens beste alltid er i fokus.
Denne artikkelen er mer enn to år gammel.
Innlegg: Petrin Eide, førstelektor ved Fakultet for helse og sosialvitenskap, Høgskulen på Vestlandet og faggruppeleder for NSF - Landsorganisasjonen for operasjonssykepleiere
I DISSE DAGER diskuterer flere helseforetak hvordan de kan effektivisere ytterligere i sykehusene. Et tiltak som flere helseforetak vil utrede, er hvorvidt en kan benytte én operasjonssykepleier per operasjonsstue istedenfor to. Enkelte tror også at dette kan avhjelpe situasjonen med mangel på operasjonssykepleiere. Vår påstand er at det kan gi dårligere pasientsikkerhet, og heller ikke mer effektiv bruk av operasjonsstuene.
I dag jobber vi to operasjonssykepleiere per operasjonsstue på alle inngrep som medfører at en må benytte steril teknikk. Begrunnelsen for dette er at med steril bekledning skal en ikke ta på usterilt utstyr fordi man da blir usteril. Hvis operasjonsteamet trenger mer utsyr, er det nå den koordinerende – eller usterile – operasjonssykepleieren som leverer det til operasjonsteamet med en bestemt teknikk.
Ved mindre inngrep, som betegnes som ren, ikke sterilt, varierer det om der er én eller to operasjonssykepleiere –alt etter hvor arbeidskrevende inngrepet er.
Videreutdanning for helsefagarbeidere i spesialrenhold, smittevern og sterilforsyningsarbeid hever kvaliteten på instrumentarbeidet. Derfor bør staten opprette flere slike studieplasser
HVER SIN ROLLE. I Norge har de to operasjonssykepleierne hver sin rolle i operasjonsteamet. Den sterilt utøvende har ansvar for det sterile kirurgiske feltet og utøver assistanse. Den koordinerende har ansvar for operasjonspasienten, forebyggende tiltak mot infeksjon – hypotermi og leiringsskade – og organisering og koordinering av operasjonsstuen. Hen har også en nøkkelrolle i å håndtere både akutte og uforventede hendelser. Rollene er komplementære og gjensidig avhengig av hverandre.
Av operasjonssykepleiere blir den koordinerende rollen oppfattet som mest avansert, fordi den innbefatter omsorg for pasienten, overvåking av de hygieniske forholdene og administrering av operasjonsstuen.
DEN BESTE PRAKSISEN. Systemet med to medarbeidere som jobber i par, med hver sine roller, brukes over hele verden. I noen land er det to operasjonssykepleiere, i andre land er en operasjonssykepleier sammen med en tekniker eller fagarbeider.
Den europeiske foreningen for operasjonssykepleiere (EORNA) peker på den norske modellen med to operasjonssykepleiere som beste praksis. Den er mest effektiv og fleksibel, og sikrest for pasientene. To med samme kompetanse kan bytte på rollene, har samme kunnskap, situasjonsforståelse og kommunikasjonsnivå. Livstruende situasjoner som kan oppstå under en operasjon, blir oppfattet av hele teamet, og alle har kompetanse til lynraskt å sette i verk de riktige tiltakene. Slike er teamene effektive, fleksible og løsningsorienterte.
KOMPETANSEN. I land der operasjonsteamet kun har en operasjonssykepleier, trengs det ofte flere medarbeidere eller mer forberedende arbeid fra kirurgene, fordi fagarbeideren ikke har kunnskaper nok til å dekke alle funksjonene. I Sverige har operasjonsteamet en operasjonssykepleier og en helsefagarbeider. Operasjonssykepleiere der forteller at en må bruke tid på å veilede den andre i arbeidsoppgavene, noe som er lite effektivt, og til tider risikofylt.
Det er nå opprettet videreutdanning for helsefagarbeider i kirurgisk virksomhet ved Fagskolen i Viken, et studiested Fredrikstad, og flere andre fagskoler vurderer å gjøre det samme. Denne utdanningen på 60 studiepoeng skal dekke oppsiktsvekkende mange emner på kort tid. Vi tror ikke at studenten har kompetanse til å ivareta sårbare pasienter verken før, under, eller etter komplisert kirurgi. Vår vurdering er også at kandidatene har for lav kompetanse til å erstatte en operasjonssykepleier på operasjonsstua. Det tar to år å videreutdanne en kandidat fra fagskolen. Det tar også to år å gi en sykepleier mastergrad i operasjonssykepleie. Det spares dermed ikke tid i form av at noen kandidater kan utdannes på kortere tid, det sparer heller ikke på antall hender.
FLERE STUDIEPLASSER! Som operasjonssykepleiere ser vi at det fortsatt er oppgaver som andre enn oss kan løse, og vi er ikke avvisende til oppgaveglidning eller omorganisering. Tvert imot viser operasjonssykepleiefagets historie og dagens praksiser at det hele tiden skjer endringer. Men vi ønsker at oppgaveglidning er faglig begrunnet – og at pasientens beste alltid er i fokus.
Forslag til oppgavedelingen kan være mer hjelp til bestilling av materiell, logistikk og ikke minst instrumenthåndtering/rengjøring/desinfisering og sterilisering. Det siste har vi fått noe hjelp til. I dag har vi videreutdanning for helsefagarbeidere i spesialrenhold, smittevern og sterilforsyningsarbeid på flere fagskoler. Staten burde opprette flere slike studieplasser, fordi denne kompetansen hever kvaliteten på instrumentarbeidet og dermed er til pasientens beste. Vi har et svært godt samarbeid med disse helsefagarbeiderne – og ønsker flere velkommen.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 17-utgaven