Medisinfrie tiltak i psykisk helsevern

Jan Ivar Røssberg, professor ved UiO og overlege ved Oslo Universitetssykehus
PSYKOLOG Tor Levin Hofgaard svarer på mitt innlegg om medikamentfrie tilbud i Aftenposten 13. juni. I hans DM-blogg, under tittelen «Uetisk å tilby valg?», mener han jeg bommer når jeg påpeker at det så å si ikke finnes studier som har undersøkt effekten av tiltakene som medisinfrie tiltak skal tilby, at det ville ha vært vanskelig å få en slik studie godkjent av de forskningsetiske komiteer – og at tiltaket derfor må ses på som et eksperiment.
Etter å ha lest svaret hans nøye, ser det ut for meg som om Hofgaard er enig i dette. I hvert fall motsier han ikke dette, men skriver at det handler om et verdiladet (etisk) politisk syn som forskningen ikke kan svare på. Det er vanskelig å være uenig i at det også kan handle om det.
MEDIKAMENTFRIE TILTAK? Hofgaard skriver at utgangspunktet for medisinfrie tiltak var at «Høie mener at ingen skal måtte tvinges til å ta medisiner». Det er et greit og viktig politisk/etisk standpunkt som det er viktig å diskutere/debattere fortløpende.
Problemet er at jeg ikke finner, i noen dokumenter, at det er dette som skal være hoved-agendaen med de nyopprettede medisinfrie tilbudene. Hvis dette likevel skulle være riktig, synes jeg navnet straks skal endres til tvangfrie tiltak.
ULLENT OG DIFFUST. Videre skriver Hofgaard at det sentrale spørsmålet når det gjelder disse tiltakene, er at «vi må forsøke å finne et alternativ når pasienten blir krenket av tilbudet vårt». At det bare er de som er krenket av tilbudet i psykisk helsevern som skal få dette nye tilbudet, finner jeg heller ikke i noen dokumenter.
Disse to punktene illustrerer på mange måter ett av de store problemene med allerede nå å innføre medisinfrie tiltak. Konseptet medisinfrie tiltak er så ullent og diffust at det blir vanskelig å forstå hva det egentlig innebærer samt diskutere det på en ordentlig måte. Dette er betenkelig – og jeg har vanskelig for å tro at helseminister Bent Høie egentlig vet hva han har satt i gang.
SAMVALG. Brukermedvirkning er viktig for å sikre optimale tjenester. Vi må bli bedre til å slutte med antipsykotika når det ikke virker eller er til nytte for pasientene. Dette tror jeg vi alle er enige om. Men trenger vi egentlig egne enheter, litt fjernt fra andre poster i psykisk helsevern- som små «antipsykiatriske øyer» innad i hvert helseforetak?
Jeg tror ingen er tjent med dette på sikt. Faren for at dikotomien mellom medikamentell og psykososiale behandlingsmetoder skal øke er overhengende. Det fortjener ikke pasientene. Et mye bedre tiltak på sikt er å integrere den kunnskapen vi allerede har, på en mye bedre måte. Ja, psykisk helse-feltet har definitivt forbedringspotensial når det gjelder riktig bruk av både medikamenter og psykososiale tiltak.
ETISK PLIKT. Jeg er som sagt veldig enig med Hofgaard i deler av hans etiske betraktninger, og om krenkelser. Ikke minst er dette spørsmål som brukerne selv skal være med å diskutere.
Et annet viktig spørsmål som Hofgaard imidlertid ikke tar opp, er den etiske forpliktelsen vi som behandlere har til å tilby best mulig behandling for de vanskene pasientene har. Vi har en etisk plikt til å gi best mulig kunnskapsbasert behandling. Per dags dato innebærer dette dessverre ikke de metodene som er beskrevet som tiltak i de medisinfrie alternativene – kunst og uttrykksterapi, samtaler, miljøterapi og akupunktur. Vi har dessverre ingen dokumentasjon på at disse har effekt på pasientenes plager, uten samtidig bruk av medikamenter.
Dette har vi en etisk forpliktelse til å informere pasientene om.
EGNET TIL Å SKREMME. Vi har en plikt til å informere om hva som er kunnskapen for disse plagene i dag. Tor Levin Hofgaard kan da ikke som president i Norsk psykologforening informere pasientene sine slik: «Vi skal informere om til dels alvorlige bivirkninger av medisiner og om effekt av terapi, og så la folk velge selv» (Twitter; 31. mai).
Det er nettopp slike holdninger jeg frykter med denne dikotomien mellom medikamenter og psykososiale tiltak. Slike uttalelser kan definitivt skremme folk bort fra adekvat og optimal behandling. Her bør faktisk Hofgaard nøye vurdere sitt etiske ansvar.
Jeg er definitivt for samvalg, og det er definitivt ikke uetisk å tilby valg. Men da må det skje på en måte som er i samsvar med hva vi vet om behandlingen av alvorlige psykiske lidelser.
Ingen oppgitte interessekonflikter