Mangler forståelse for tolkeprofesjonen

Innlegg: Helge Edland, nestleder i Tolkeforbundet

SOM TOLK FOR personer med hørselsutfordringer og nestleder i Tolkeforbundet, reagerer jeg sterkt på at norske blodbanker avviser døve, hørselshemmede og døvblinde som bruker tolk.

Avvisningene – eller «avregistrering av nye givere», som det kalles – skjer utelukkende fordi den potensielle blodgiveren må benytte tolk.

MANGLER FORSTÅELSE. Blodbankene mener nemlig at det innledende intervjuet med den potensielle blodgiveren «fordrer et helt annet nivå på kommunikasjonen» enn i det øvrige helsevesenet, og at man derfor ikke kan «bli giver før man behersker det norske språk godt nok». Er man avhengig av tolk, statistikkføres dette som «for dårlig norsk», og vurderes altså som en sikkerhetsrisiko på grunnlag av «vanskelig kommunikasjon».

Dette viser en fullstendig mangel på forståelse for og kunnskap om tolkens rolle og om kommunikasjon via tolk. Tolken er jo nettopp til stede for å SIKRE god kommunikasjon mellom partene – og helsepersonell har en faktisk PLIKT til å bruke tolk når kommunikasjonen krever det!

DISKRIMERING. I tillegg til at blodbankenes praksis ser ut til å være basert på manglende kunnskap og forståelse, er den også diskriminerende. Ledelsen i blodbankene påstår at å gi blod, er frivillig og ikke en rettighet. Men å gi blod, anses faktisk som helsehjelp etter helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven, noe som innebærer at blodbankenes praksis er et klart brudd på både disse lovene, og på Likestillings- og diskrimineringsloven.

Denne diskriminerende praksisen har foregått over flere år, med varierende begrunnelser. Felles for disse begrunnelsene er at de ikke bygger på kriterier for utvelgelse av blodgivere, jamfør Veileder for transfusjonstjenesten i Norge (IS-1414) – også kalt blodforskriften. I stedet henvises det til feilaktige fortolkninger av urelaterte punkter i blodforskriften, og til vikarierende begrunnelser som alle viser en generell og grunnleggende mangel på kunnskap om kommunikasjon via tolk, tolkeprofesjonen og tolkerollen.

PROBLEMATISK? Blodbankene vurderer det som «problematisk å basere seg på å kommunisere via døvetolk dersom det skulle oppstå en alvorlig giverreaksjon i forbindelse med tapping», samtidig som at «døve/hørselshemmede som kan lese på munnen og kommunisere tydelig verbalt», kan få gi blod. Ganske så spesielle holdninger til – og fullstendig feil forståelse av – både hørselshemminger, kommunikasjon og tolkebruk, som en forhåpentligvis ikke finner andre steder i helsevesenet?

Det hevdes også at «bruk av tolk er uakseptabelt ut fra personvernrettslige forhold», at en ikke kan «slippe en tredjemann til i situasjonen» og vil unngå at tolken «legger seg opp i avgjørelser i forbindelse med intervjuet».

TAUSHETSPLIKT. Dette viser at en ikke benytter autoriserte tolker, og dermed ikke følger lovverket slik Helsedirektoratet poengterer i «God kommunikasjon via tolk» (IS-0338): «Helse- og omsorgspersonell har plikt til å vurdere behovet for, og bestille tolk med nødvendige kvalifikasjoner».

Dette viser også at ingen ved blodbankene har lest Helsedirektoratets «Veileder om kommunikasjon via tolk – for ledere og personell i helse og omsorgstjenestene» (IS-1924) – og det som der står klart og tydelig forklart om tolkerollen og tolkens absolutte og svært strenge taushetsplikt.

BROBYGGER. Tolken er ikke en tredjemann i situasjonen, men en topartisk brobygger i kommunikasjonen. Tolken er helt nødvendig for at helsepersonell skal kunne etterleve lovens bestemmelser om informasjons- og veiledningsplikt, og defineres i helsepersonelloven som medhjelper. Hva tolkens taushetsplikt gjelder, er denne strengere enn for helsepersonell.

Blodforskriften pålegger helsepersonellet ved blodbankene ansvar for å sikre at «blodgiver mottar og forstår informasjonen». Men da påstår blodbankene at dette ikke lar seg gjøre ved bruk av tolk. Altså stikk i strid med realitetene, og med Helsedirektoratets veileder om kommunikasjon via tolk, som fastslår at «kommunikasjon gjennom tolk kan være helt nødvendig for å gi forsvarlig helsehjelp og nødvendig informasjon og veiledning til pasienter og pårørende».

GRIP INN, HØIE! Det er Helsedirektoratet som godkjenner norske blodbanker og forvalter blodforskriften. Nå er det på høy tid at direktoratet – og helseminister Bent Høie – sørger for at blodbankene gjøres bevisst sitt ansvar for tilrettelagt kommunikasjon ved hjelp av tolking, og får opplæring i bruk av tolk.

Det er tydelig behov for dette – for å få til et godt samarbeid med tolkeprofesjonen og dermed slutte med den diskriminerende praksisen overfor døve, hørselshemmede og døvblinde.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2018