Legevaktene trenger et kompetanseløft

Kronikk: Jesper Blinkenberg, spesialist i allmennmedisin og leder ved Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm), Uni Research Helse
Steinar Hunskår, spesialist i allmennmedisin, professor og forsker ved Nklm, Uni Research Helse

I FORSLAGET TIL endring i akuttmedisinforskriften foreslås det at lege som skal ha selvstendig legevakt, må ha 30 måneders klinisk tjeneste etter fullført grunnutdanning. Dette tilsvarer ett år etter turnus, eller LIS1. Dette er etter vår mening ikke et strengt krav i forhold til legevaktlegens utfordringer. Vi mener minstekravet også bør inneholde tjeneste i akuttmottak – gjennomført LIS1 – fordi dette er en helt sentral læringsarena med tanke på legevakt.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm) har undersøkt kommunenes mulighet for å innfri forskriftens krav om bakvakt, og funnene er beskrevet i rapporten «Kompetanse i legevakt og legevaktsentral». Den viser at ved de aller fleste legevaktene vil mer enn 60 prosent av legene ha selvstendig vaktkompetanse. Ved 23 av 119 legevakter vil færre enn 60 prosent av legene ha slik kompetanse, og ved 11 av dem igjen var tallet under 40 prosent.

MIDLERTIDIG FRITAK. Noen kommuner melder derfor om problemer med å innfri kompetansekravene i forskriften, og allerede pressede fastleger frykter økt vaktbelastning. Disse tilbakemeldingene er viktige og må tas på alvor, men må balanseres mot den positive hensikten med kravene, som de fleste legevaktene vil klare å innfri. Vi må ikke svekke målet om nødvendig faglig styrking av legevakten. Legevakten må være god og sikker først og fremst for pasientene, men også for legene, både de nyutdannede og de erfarne.

De kommunene som har størst problemer med å innfri kompetansekravet, bør etter Nklm sin mening få mulighet til å søke fylkesmannen om midlertidig fritak fra bakvaktens utrykningsplikt. Et slikt fritak bør baseres på dokumenterte rekrutteringsproblemer, ulike kompenserende tiltak og en beskrivelse av hvordan kontakten og kommunikasjonen mellom uerfaren lege og bakvakt er organisert.

BAKVAKTORDNINGEN. Etter forskriften skal leger uten selvstendig vaktkompetanse ha bakvakt, som en nødvendig faglig støtte. Dette bør være lite omstridt, og ideelt sett burde det bare gjelde LIS1-leger og noen få andre i påvente av oppnådd vaktkompetanse. Bakvakten må, etter Nklms mening, være tilgjengelig på telefon og nødnett, ha online-tilgang til journalsystemet, og helst ha tilgang til bildeoverføring.

Erfaring viser at de fleste bakvaktbehov løses ved god veiledning per telefon. Men avhengig av kompleksiteten i problemstillingen og den uerfarne legens kompetanse og trygghet, må det være mulighet for klinisk veiledning.

Dette er bakgrunnen for «utrykningsplikten» i forskriften. Eksempler på slike situasjoner kan være alvorlig syk sykehjemsbeboer, vanskelige spørsmål om innleggelse, behandling av mer avanserte skader, alvorlig psykiatri eller uklare tilstander som svimmelhet eller nedsatt bevissthet. Slike diskusjoner tas best med en erfaren allmennlege, og både pasientene og de uerfarne legene vil ha nytte av at bakvakt er til stede. Bakvaktens oppmøtemulighet må ikke forveksles med legevaktens utrykningsplikt ved akutt sykdom eller ulykker.

Befolkningen må være trygg på at de møter en lege på vakt som har tilstrekkelig kompetanse. Det skal ikke avhenge av hvilken lege som er på vakt. I sykehus har man lenge forsøkt å øke kompetansen ved førstevurdering av pasientene. Vi må tenke slik også i legevakt, der usikkerheten er enda større og de faglige støttefunksjonene færre.

REKRUTTERINGEN. De fleste legevaktordninger har en så stor andel av vaktkompetente leger at det ikke er vanskelig å ha bakvakt når det er nødvendig, og utrykningsplikten vil utgjøre en beskjeden del av aktiviteten. Men noen legevakter sliter. Et økende antall kommuner har rekrutteringsproblemer og fastlegene er sterkt presset. Skal vi lykkes, må vi ha en bedre totalsituasjon for allmennlegene, bedre arbeidstidsordninger og bedre økonomi for de som har stor vaktbelastning med liten inntekt.

Gjennom samarbeid, flere leger og nye former for vaktplaner, må vi få forsvarlige vaktordninger som er akseptable for legene. Slik kan yngre leger rekrutteres og stabile legetjenester etableres.

Mange yngre leger velger bort og skremmes fra allmennmedisin på grunn av stort ansvar, legevakt alene, manglende kollegastøtte, mange vakter og manglende arbeidstidsordninger. Begrepet «vaktangst» brukes av mange. Vi må møte dette med bedre veiledning, tettere klinisk oppfølging, større faglig miljø, ordnede arbeidsforhold og bedre økonomi for beredskap. Å ha en erfaren kollega som stiller opp, støtter og hjelper når det er vanskelig eller hoper seg opp, kan være avgjørende for de unge legenes fremtid i allmennmedisinen.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 03/2018