Legemiddelmangel – og regulering for reguleringens skyld
Det bør være i alles interesse å unngå reguleringstiltak som ikke avbøter problemet tiltakene rettes mot, og som i verste fall kan gi negative konsekvenser. Regulering for reguleringens skyld er sjelden hensiktsmessig.
Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.
Innlegg: Kurt Brekke, sjeføkonom i Konkurransetilsynet
Jan Kristoffer Høiland, jurist i Konkurransetilsynet
I ET DEBATTILSVAR fra Per Wiik Johansen/Anne Markestad ved Mangelsenteret og Steinar Madsen i Statens legemiddelverk beskyldes Konkurransetilsynet for mangel på innsikt. Kritikken ser i all hovedsak ut til å gå på to fronter. Først og fremst knyttet til en oppfatning om at Konkurransetilsynet ikke oppfatter alvorligheten i mangelsituasjoner, og dernest at Konkurransetilsynet ikke har nok kunnskap om markedet.
Til dette vil vi poengtere klart at vi anerkjenner at mangelsituasjoner på viktige legemidler kan gi store negative konsekvenser for samfunnet og for norske pasienter. Det er ikke noe forsøk på å underslå dette i vår kronikk på DM-nett 23. januar.
UTILSIKTEDE KONSEKVENSER. Hovedformålet med innspillet vårt var å rette søkelyset mot enkelte utilsiktede konsekvenser forslagene kan få, og at disse konsekvensene ikke synes å være utredet som del av det lovarbeidet som er igangsatt hos Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Alle bør være interessert i at reguleringstiltak er målrettede og helhetlig utredet, særlig når de er så pass inngripende overfor markedsaktører og pasienter som foreslått.
Vi mener det er klart i vår kronikk at vi ikke har påstått at rasjonering er et uegnet virkemiddel for å sikre lik fordeling av legemidler mellom pasienter. Vår kommentar knytter seg til lovforslagets manglende beskrivelse av hva som menes med en mangelsituasjon og i hvilken grad tilgang på substitutter, eksempelvis kopipreparater, skal hensyntas i de vurderingene som Legemiddelverket skal foreta før rasjoneringstiltak iverksettes.
UNDERLIG. Når det gjelder forslaget om forbud mot parallelleksport, synes kritikken å være basert på en hypotese om at et forbud mot parallelleksport vil gi legemiddelprodusenter sterkere insentiver til å oppbevare større mengder legemidler i Norge.
Alle bør være interessert i at reguleringstiltak er målrettede og helhetlig utredet, særlig når de griper inn overfor markedsaktører og pasienter
Dette argumentet forstår vi ikke. Dersom en legemiddelprodusent opplever en mangelsituasjon, vil produsenten nødvendigvis ønske å selge mest mulig av det begrensede volumet i land hvor prisen er høy. Hvorfor produsenten skal ønske å øke lagerbeholdningen i Norge i en slik situasjon, virker underlig, særlig når en tar i betraktning at prisene på legemidler i Norge er relativt lave. Det er etter vår vurdering større fare for at tilgangen på legemidler vil bli redusert i Norge, dels fordi produsentene vil prioritere økt salg til land med høyere priser, som for eksempel Sverige og Danmark, og dels fordi distributørene vil vegre seg for å bygge opp en lagerbeholdning i fare for å møte et forbud mot parallelleksport.
LANGTIDSVIRKNINGER. Den lange leveringstiden som Mangelsenteret og Legemiddelverket underbygger sine konklusjoner med, endrer heller ikke på dette. Dersom en legger til grunn en leveringstid på seks til åtte måneder, vil det si at man idet mangelsituasjonen oppstår, ikke kan bestille ytterligere volum for umiddelbar levering. For nye bestillinger må produsenten dermed velge mellom å levere til Norge eller til et land som betaler mer for legemiddelet.
Også langtidsvirkningene tilsier dermed at det er risiko for at et forbud mot parallelleksport vil virke negativt, som beskrevet i vårt høringssvar.
Ingen oppgitte interessekonflikter
