La oss kalle en spade for en spade!

Kronikk: Trude Basso, lege i spesialisering (LIS) i ortopedisk kirurgi, St. Olavs Hospital

LEGESTREIKEN oppsto fordi dere har påberopt dere retten til å bestemme enda mer over arbeidstiden vår, og dermed også fritiden vår. Dere vil vekk med kollektive avtaler og inn med avtaler som er fremforhandlet med hver enkelt lege.

Det er jo dere sykehusdirektører vi egentlig streiker mot. Det er ikke Spekter jeg skal møte for å utforme min individuelle arbeidsplan, men en dere har håndplukket til oppgaven. Gjerne en som ikke har erfart hvor sjøsjuk man føler seg etter en hektisk vakt på 18 timer etter allerede å ha jobbet 40 timer den uken. Men en som kan human resources management, eller HR som det visst heter.

FEIGE LAG. Jeg vet ikke mye om HR, men jeg kan engelsk. Jeg er en menneskelig ressurs som skal ledes og det er viktig å utnytte tilgjengelige ressurser. Jeg er redd for ikke å bli hørt hvis arbeidsmengden blir for stor. Og jeg tror ikke på at dere vil ta ansvaret hvis jeg gjør en feil fordi jeg er sliten.

For dere er spillereglene enkle. Man kan jobbe 60 timer i uka, 60-timersukene skal begrenses til 38 uker på rad, vaktene begrenses til 19 timer og det skal være åtte timer mellom øktene. For meg er spillereglene vanskelige. Det vil si; det er enklere nå som jeg har fast stilling. Men halvparten av de 14 jeg deler kontor med, har tidsbegrenset kontrakt. Og vi har 26 barn, kjærester i arbeid og lån på huset. Og det fins ikke noe annet sykehus å begynne å jobbe på hvis HR synes man er en trøblete ressurs som ikke oppnår målkravene. Samme hvordan dere vrir det, blir det feige lag på møterommet.

SMIDIGHETEN. Før dere raserer vårt kollektive arbeidsvern for å spare penger, har jeg noen innspill til hva vi kanskje kan se på først. Jeg tror nemlig at alle som jobber på sykehus, liker smidige og effektive system, og at dagens drift har forbedringspotensial. Men når leder og flokk ikke snakker samme språk, blir det vanskelig med både tillit og forbedring.

Det er godt mulig at prosesstyringsprosedyren ved sykehuset vårt er utformet for å sikre at helseproduksjonsprosessen blir planlagt og styrt sånn at vi oppnår en hensiktsmessig organisasjon og pasientflyt. Men mens dere diskuterer prosesstyringsprosedyren for å få bedre virksomhetsstyring, for eksempel gjennom ressursstyrings- og tilgjengelighetsprosjekt, bruker vi tiden vår på å finne husrom til pasienter som kommer som øyeblikkelig hjelp, for sengene er jo allerede fulle av økonomisk innbringende pasienter som er her til planlagt behandling.

PAPIRARBEIDET. Når vi har diskutert med andre vakthavende og endelig funnet en seng til herr Hansen borte på gynekologisk avdeling, setter vi oss ned med papirarbeidet og er våre egne sekretærer. For sekretærene ble erstattet av et system som av og til gjenkjenner tale, i en eller annen ressursstyringsprosedyre. Sannsynligvis etter en skuffende måloppnåelse. Det dokumenteres både to og tre ganger av ulike personalressurser at pasienten ikke har allergier, at han må late vannet om natten og at blindtarmen forsvant i barndommen. Deretter fører legen tre siders medisinlister for hånd på tross av at dette er pasientens andre innleggelse på en uke.

Når pasienten er ferdig med å flyte gjennom systemet, dokumenteres det på nytt både to og tre ganger i ulike sammenfatninger og av ulike personalressurser at pasienten ikke har allergier, at han må late vannet om natten, og at blindtarmen forsvant i barndommen. En legespesialist punsjer deretter tre siders håndskrevne medisinlister inn i den elektroniske pasientjournalen. Direktør Kvernmo, jeg tror vi kunne ha kommet frem til gode alternativer for smidigere drift og bedre pasientbehandling enn stadige ressursstyrings- og tilgjengelighetsprosjekt.

PLANLEGGINGEN. Jeg forstår at målstyringen har avdekket at leger har en stabilt ustabil tilstedeværelse og at vi tar betalt for fritiden vår. Dere har helt rett. Før hver 18-timers nattevakt pleier jeg å sove og spise, og disse rutinene gjentar jeg dagen etter. Så hver vakt forsvinner to vanlige arbeidsdager. I tillegg får vi dra på to kurs i året for å heve kompetansen slik at vi kan ta over helseproduksjonprosessen etter hvert som de gamle blir eldst.

Og så har vi avspaseringen. Etter å ha jobbet opp mot 60 timer i 13 uker, synes vi det er fint å bli med de 26 ungene våre på fotball og turn. Og selv om vi er unntatt arbeidsmiljøloven, har vi fortsatt rett til fem ukers ferie. Alt fravær må meldes tre måneder i forkant, så nødvendig planleggingshorisont skulle være ivaretatt.

KVALITETEN. Når en lege er på kurs eller har brukket beinet, må andre bruke fritid og dekke vaktene. Én ekstra vakt tilsvarer en halv normal arbeidsuke, jeg mister to dager på kjøpet, og får omtrent 500 kroner timen. Det er virkelig ingen kamp om de ledige vaktene, men veldig godt å kunne bestemme selv om man orker – og når det passer.

Sykehusdirektører; i dag er det bare prester som er mer engasjert i jobben sin enn leger. Det er deres ansvar om vi nå ender opp med en helt desillusjonert arbeidsstokk, og da blir det dårlig med både kvaliteten og effektiviteten.

Ingen oppgitte interessekonflikter