Kunnskapsløs beredskaps-planlegging for helsearbeidere

Kronikk: Kristine Sverdrup, konstituert overlege i psykiatri ved Sykehuset i Vestfold (SiV)

HELHETLIG SYSTEMTENKING er mangelvare. Siden etterkrigstiden har helsevesenet utviklet seg i to retninger: En med somatisk fokus og en med psykisk fokus. Dette bærer krisehåndteringen preg av.

Den psykiske helsen blant helsearbeidere er bekymringsfullt lite omtalt. For å være en dyktig arbeidstaker og gjøre en god jobb, er det essensielt at man har det bra på jobb, føler seg trygg og har en tydelig ledelse man stoler på.

De beste arbeidstakerne har også et godt liv ved siden av som gjør at de er arbeidsføre.

KRISE – OG FOREBYGGNG. Det er et stort fokus på hvordan man skal prioritere og ivareta den somatiske helsen til befolkningen. Det legges kriseplaner og helsevesenet klargjøres for stormen. Alt som kan vente, settes på hold.

I krise er det ekstra viktig å forebygge. Det gir ikke like synlige gevinster som antallet respiratorer, og det er derfor ikke like lett å huske på. Vi omtaler krisen som krigen mot Covid-19. Jeg savner en plan for å ivareta og forvalte den viktigste ressursen; soldatene. De er forkledd som helsearbeidere.

Soldater vet at godt utstyr er en viktig trygghet. Vesten må kunne stoppe kulen. Smittevernutstyret må stoppe viruset.

KRONISK STRESS. Vi mennesker tåler akutt stress ganske bra. Det er det kroniske stresset vi ikke tåler. Da får vi kroppslige plager, påvirkede relasjoner, dårligere levevaner og vi blir utsatt for slitasje. Vi blir mer redde, vi blir mer deprimerte. Terskelen for psykiske lidelser kommer nærmere, kamuflert som somatiske sykdommer eller faktiske depresjoner. Funksjonen i samfunnet blir påvirket.

Helsearbeiderne har ikke uant kapasitet. De fleste helsearbeidere er ofte opptatt av å bidra, og de kan derfor ubevisst strekke egen strikk langt. Solidaritet og felleskap brukes som motivasjon. De sier ikke nei.

Det kan se ut som sykehusledelsene ikke er nok bevisst på hvilke konsekvenser lite bærekraftige planer kan ha.

OMSTILLING – OG ANGST. Omstillingsprosesser er i seg selv krevende. Under pandemien kommer også angsten, bevisst eller ubevisst, for at man selv skal bli syk – og at ens nære skal bli syke. Å tåle stadige skiftninger i forhold til arbeidssituasjon er utmattende, og i lengden er det helseskadelig.

Risikoen er stor for at man havner i en situasjon der stresset og presset blir for stort og den enkelte mister arbeidskapasiteten sin.

Helsearbeidere som arbeider i somatiske sykehus, jobber intenst med pandemien på ulike plan. Dette medfører endring av rutiner, endrede arbeidstider, arbeidssteder og omorganisering i en enorm fart.

DILEMMAENE. Det er naivt å tenke at dette ikke påvirker arbeidstakernes psykiske helse. Foreløpig er vi i begynnelsen, og etter hvert kan det tenkes at man må stå overfor vanskelige dilemmaer – som å velge hvem man skal la leve i en ressursmangelsituasjon.

Til høsten vil mange av helsearbeiderne sannsynligvis ikke orke mer, selv om jobben fortsatt krever maksimal innsats ettersom krisen høyst sannsynlig fortsatt ikke er over. Unntakstilstanden blir normalen, og den skal vare i uoverskuelig framtid.

I Jama Network Open er det publisert en artikkel av Jianbo Lai et al fra Kina, der forskerne undersøkte psykisk helse blant 1257 helsearbeidere. De fant at 70 prosent av helsearbeiderne i frontlinjen led av høyt stressnivå. 50 prosent hadde depressive lidelser, 44 prosent hadde angstlidelser og 34 prosent hadde søvnvansker.

Dette har overføringsverdi til Norge.

TA GREP, HØIE! Jeg frykter at mørketallene kommer med høststormen. Dette er de tallene som ikke kommer til syne på koronastatestikken, men som kommer på selvmordsstatistikken og ulykkesstatistikken: Når mennesket ikke orker mer, når håpløsheten blir akutt og intens, og de velger en utvei de har kontroll på; som å ta sitt eget liv.

Dette belyses nylig i en artikkel fra The Guardian, der det mistenkes at minst to helsearbeidere har tatt sitt eget liv med relasjon til pandemi og karantene.

Gå frem og ta ledelsen på et område du har sagt er viktig, helseminister Bent Høie! Lag kriseplaner som er bærekraftige, som varer over tid – og som tar hensyn til at helsearbeideren trenger hvile og trygghet – og et godt arbeidsmiljø med forutsigbarhet.

VÆR SMART! Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) Øst har utarbeidet en pandemioppsummering med de viktigste tiltakene for psykososial ivaretakelse av helsearbeiderne. Dette bør lederne i sykehus ta innover seg og bruke aktivt. Essensen er enkel:

• Lag gode psykososiale planer!
• Tenk helhetlig og forebyggende!
• Lag team!
• Tenk systematisk. Debrif. Tenk hele familien til helsearbeideren!
• Gi opplæring av psykisk førstehjelp, egenomsorg, og resiliens!
• Lag gode frisoner. Overvåk stressnivået. Evaluer tiltak!

Helhetlig forebygging er kanskje det smarteste helselederne våre setter seg inn i nå. Da vil sykehusene fortsatt ha gode arbeidstakere til høsten. Dette vil være mest kostnadseffektivt både for det somatiske og det psykiske helsevern. Bærekraftige kriseplaner for helsearbeiderne er hele samfunnet tjent med.

Ingen oppgitte interessekonflikter