Konsekvenser av det biomedisinske hegemoniet i psykiatrien

Kronikk: Inger-Mari Eidsvik, pasient i psykiatrien

DEN FØRSTE gangen jeg ble innlagt som pasient ved Hjelset, var i 1988. Siden har jeg hatt to perioder til med innleggelser, i 2005/2007 og i 2014/2016. Jeg kjenner mange av personalet, mange av pasientene – og jeg kjenner systemet relativt godt.

Jeg skriver denne artikkelen i dyp respekt for de pasientene som i dag er påført skade som følge av tvangsmedisinering og tvangsbehandling.

MEDISINERING. Konsekvensene av den biomedisinske psykiatrien er tydelig på Hjelset. Ved Rehabiliteringsavdelingen, i første etasje i det grønne bygget, bor pasienter som har svært dårlig fungering. Mange har brukt nevroleptika/antipsykotika siden de var unge – enten som følge av tvangsmedisinering eller fordi de har blitt rådet av psykiatere til å ta medisin. Dette er mennesker på min alder (52) pluss/minus fem–ti år.

Mange av pasientene her er katatone, har dårlig fysisk helse. Noen må støttes ved forflytting eller bruke rullestol. Noen gjentar seg selv hele tiden og er meget redusert kognitivt. Andre stirrer bare tomt ut i luften, og en blir usikker på hva de faktisk får med av det som skjer rundt.

Dette er de pasientene som ennå er i live, men mange pasienter på min alder er i dag dessverre døde, etter min mening som følge av den biomedisinske psykiatrien.

Ved siste innleggelse var jeg heldig å få flytte ned en helg da kapasiteten var sprengt på lukket avdeling som er i etasjen over. Det var en rolig og god atmosfære på Rehabiliteringsavdelingen, og et fantastisk personell. Med tanke på pårørende som leser, og har lest om Hjelset siste tiden, tenker jeg at dette er viktig å påpeke.

INGEN SOM SPØR? I etasjen over, på Lukket avdeling/Akutt skjerming, er tvangsregimet nå godt dokumentert gjennom artikler i VG. Her er det beltelegging/isolat og tvangsmedisinering. Hit kommer de unge; de som ennå ikke er preget av langvarig medisinering. Men de blir daglig traumatisert gjennom beltelegging/isolat og tvangsmedisinering. Det som er bekymringsfullt, er at dagens unge blir møtt på samme måte som jeg og mine medpasienter ble møtt i 1988/89. Konsekvensene av denne behandlingen sitter som sagt i underetasjen i samme bygg.

Det er da jeg må spørre, fordi jeg ikke forstår: Er den kollektive bevisstheten i personalgruppa så sterk, og så trygg på at dette er riktig behandling, at ingen stiller spørsmål? Dere må da se det samme som jeg ser?

RELASJONER. Jeg har stort sett hatt en god dialog med personalet på Lukket avdeling/Akutt skjerming. Og jeg er oppriktig glad i mange som jobber der, dette til tross for isolat og tvangsmedisinering – og at jeg i dag har PTSD som følge av behandling. Selvsagt er det noen, primært sykepleiere, som jeg ikke har like god dialog med. Dette kommer av at jeg i en periode på 29 år har motsatt meg medisin, og når sykepleiere kommer til meg og forteller meg at jeg må ta medisin fordi det er bra for meg, så «snakker vi ikke samme språk».

Det jeg og mange med meg, trenger, er trygge relasjoner, traumebevissthet og kunnskap om traumer i personalgruppa, samt ro og trygghet. Vi er i krise, og vi trenger trygt personale rundt oss.

For meg er relasjonen et viktig redskap i arbeid med mennesker i krise. Men når psykiatere er polske, russiske, tyske, pakistanske og tsjekkiske, er det litt vanskelig med gode relasjoner. Språk og kultur blir en barriere. Og det er psykiatere som bestemmer medisineringen, ikke personalet.

ER DET GREIT? Om Hjelset hadde vært en øde øy og det ikke fantes flere slike institusjoner i Norge, så måtte en se på personalet der. Men det er mange slike institusjoner i Norge. Mitt spørsmål går først og fremst til Norsk psykiatrisk forening og til Norsk Sykepleierforbund, som omfatter autorisert helsepersonell. Som bestemmer medikamentregimet for den enkelte pasient og som utfører tvangsmedisineringen. Er dette greit?

Jeg viser til egenerfaring over 30 år. Jeg viser til konsekvensene av det faget dere har effektuert i disse årene. Konsekvensene av en biomedisinsk forståelse i psykiatrien. Dette er mine medpasienter, og jeg hadde vært én av dem om jeg ikke allerede som ung hadde nektet å akseptere de rådene jeg fikk om å bruke antipsykotisk medisin/nevroleptika hjemme.

Noen hevder at de nye medikamentene på markedet ikke gir slike bivirkninger som vi kan se i min generasjon. Vet vi dette? Nyere medisin blir brukt og jeg opplever at medpasienter spiser antiparkinsonmedisinen Akineton mot bivirkninger av parkinsonistisk art. Dette er ikke godt å se på: Spasmer, parkinsons-lignende symptom/rykninger. Vansker med svelg. Og som medpasient blir jeg retraumatisert da jeg har vært overmedisinert tre ganger, og jeg vet hvor vondt det er: Følelsen av å miste absolutt all kontroll.

FORSVARLIGHET. Norsk Sykepleierforbund har Faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus (Spor). Jeg er kjent med at de har hatt møter der tvang er tema. Men dette går for sakte. Hvilken etikk ligger til grunn for sykepleiefaget?

Norsk psykiatrisk forening fremstår som meget skeptisk til medikamentfri behandlingsalternativer og har kommet med til dels sterk kritikk av helseminister Bent Høie i denne sammenhengen. Foreningen mener det ikke er god nok forskning på området og er opptatt av forsvarlighet i tilbudet. Mitt spørsmål til Norsk psykiatrisk forening er: Hva er forsvarlig med den biomedisinske psykiatrien en har i dag?

Nyere forskning viser at pasienter uten medikamentell behandling har bedre prognoser for et godt og verdig liv versus pasienter på medisiner.

FORSTÅELSE. Jeg angriper ikke personalet i den enkelte avdeling, men jeg undrer meg på hvor NSF, Norsk psykiatrisk forening og Fagforbundet– hvor mange hjelpepleiere og ufaglærte er organisert – er? Skal psykiatrien få lov å ødelegge en ny generasjon med barn og unge? Det som i dag skjer ved de lukkede postene, er ut ifra min faglige forståelse en gammeldags og avleggs måte å møte mennesker i krise på. Vi må åpne dørene og lufte ut.

Tenk om det er så enkelt at psykose er symptomet på traumer? Og når mennesket har vært i beredskap, vært alene lenge nok med spenningene sine, så kan det briste. Da trenger mennesket å møte forståelse i et annet menneske.

Ingen oppgitte interessekonflikter