Kjønnsideologisk blindhet

Innlegg: Øyvin Hasting, psykiater

I DAGENS MEDISIN skriver sykepleierne Aleksander Sørlie og Ingun Wik fra Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) i Oslo i sitt tilsvar til vår kronikk at de vil ha en debatt ut ifra kunnskap og uten ideologisk slagside og skremselspropaganda.

Dette er vi for så vidt enig i, men det er nettopp det ideologiske utgangspunktet til Wik og Sørlie som er problematisk. Det vises gjennom hele deres innlegg.

REFERANSEANGREP. Forfatterne av debattilsvaret angriper i hovedsak vår kronikks referanseliste og spesielt en henvisning til The American College of Pediatrician, ved å karakterisere i stedet for å påvise faktafeil. Denne referansens innhold er en omfattende gjennomgang av transfeltet både historisk og aktuelt som kan anbefales.

Et tema er eksempelvis det faktum at de aller fleste barn vokser av seg sin kjønnsinkongruens før puberteten hvis man ikke intervenerer med ekstreme ideer om «feil kjønn». Alle studier bekrefter det som Kenneth Zucker fant, selv Amsterdam-gruppen som Wik/Sørlie synes å ha tillit til. Selve organisasjonen ACP, som består av betydelig mer vitenskapelig og klinisk erfarne mennesker på feltet enn noen i Norge, definerer Wik og Sørlie som «kristenkonservativ anti-LHBT-hatgruppe fra statene» ved å videreformidle påstander fra en useriøs aksjonistgruppe i USA, SPLC.

RETORIKK. Vi kjenner igjen retorikken fra lege og medisinsk redaktør Ketil Slagstad i Tidsskrift for Den norske legeforening, som i en leder i Tidsskriftet høsten 2018 dro en lignende karakteristikk av sine meningsmotstandere. Disse var «religiøse fundamentalister, nasjonalkonservative, autoritære heteroseksuelle, aldrende menn» (1). Denne måten å argumentere på, avslører seg selv.

Vi erkjenner gjerne at vi selv, som alle andre, har et standpunkt å se virkeligheten ut fra. Men vi må likevel prøve å få en felles forståelse av hva som er fakta og anerkjenne dem. Det Øyvind Hasting og medforfattere presenterer i sin artikkel, er fakta om epidemiologi, diagnostikk og behandling av kjønnsdysfori ut ifra dagens kunnskapsbase. Referanselisten omfatter metaanalyser og review-artikler med kildedata fra velrenommert forskning, selv om noen av dem er presentert i mer tilgjengelig form på nettet. Flere av Wik og Sørlis referanser er upålitelige og noen sterkt kritisert, eksempelvis Costa R/Bränström R. Det er ikke plass her til å gjennomgå dem eller andre av Wik/Sørlies påstander. Det må overlates til leserne.

MANGLER EVIDENS. De viktigste vitenskapelige problemstillingene rundt utredning og behandling av kjønnsdysfori er fint oppsummert av svenske myndigheters ferske rapporter (2). Selv fra verdens mest trans-vennlige land, er konklusjonen: Det mangler tilstrekkelig evidens for behandlingen. Den er ikke kvalitetssikret (professor Mikael Landén).

Selv Helsedirektoratets utredning «Rett til Rett kjønn», som PKI/FRI sine folk har vært med på å utarbeide, konstaterer i innledningen på side 3 at veldig lite er kjent om helseeffekten av kjønnskorrigeringer.

Omtalen av The World Professional Association for Transgender Health (WPATH) underslår at organisasjonen har et klart ideologisk ståsted og ikke har solid dekning for alle sine påstander i forskning, at deres «Standards of Care» ikke er godkjent som evidensbasert medical guideline av ECRI, den uavhengige organisasjonen i USA som lagrer guidelines. Derimot er guidelines fra Endocrinological Society godkjent, og disse krever at kun erfarne psykiatere stiller klinisk diagnose.

BASISFORSTÅELSE. Vi hevder fortsatt at HKS ikke driver kunnskapsbasert, men eksperimentell medisinsk virksomhet og ikke innenfor rammene av Helsepersonelloven.

I utgangspunktet har jeg tro på at Sørlie og Wik ved HKS ønsker å være til hjelp for de som oppsøker dem. Det er dessverre ikke nok, noe medisinens historie viser til fulle. Psykiatere møter daglig pasienters emosjonelle smerter og dysforier. Utslagene av dette kan også være somatiske. Smerten må bli tatt på alvor, men det vil være katastrofalt å automatisk tro på deres forklaringer. Det trengs tid for å finne ut slikt. Et presset helsevesen kan derfor stå i fare for å skade pasientene når det er mangel på tid, men enda verre er det når man også veileder pasienten inn i terapeutens egen forklaringsmodell.

Det er innlysende at også HKS, som alle andre, driver sin virksomhet ut fra en ideologi og virkelighetsforståelse, men at den ikke deles av hele det medisinske fagmiljøet. Vi synes det er mer fruktbart fremover å diskutere slike basisforståelser før man kaster flere faglige referanser i hodet på hverandre.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser:
1) Slagstad K.; Ikke begge. Alle kjønn. Tidskr Nor Legeforen nr 19, 2018;138, s 1795
2) Den Svenske Socialstyrelsen, 5.02.20 «Utvecklingen av diagnosen könsdysfori Förekomst, samtidiga psykiatriska diagnoser och dödlighet i suicid».