Kjære statsråd, får vi lov til å forebygge nye brudd?

Trude Basso, lege ved Ortopedisk avdeling, St. Olavs Hospital og førsteamanuensis ved Institutt for nevromedisin, NTNU
Frede Frihagen, OUS Ullevål og leder av Faggruppe for osteoporose og beinhelse i Norsk ortopedisk forening
Jan-Erik Gjertsen, overlege ved Ortopedisk avdeling, Haukeland universitetsjukehus og førsteamanuensis II ved Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen
Lene Bergendal Solberg, lege i spesialisering ved Ortopedisk avdeling, Molde sjukehus
Ragnhild Øydna Støen, overlege ved Ortopedisk avdeling, OUS Ullevål
MED ENKLE midler kan ett av Norges største og mest kostbare folkehelseproblemer gjøres mye mindre. Dette er ikke ønsketenking. Men hvem skal sørge for at personer med beinskjørhet mottar enkel og effektiv forebyggende behandling mot nye brudd?
Vi som skriver denne kronikken, er ortopeder. Hvert år retter vi opp, gipser og opererer vi brudd for anslagsvis 50.000 nordmenn over 50 år. Vi lindrer smerte, tilrettelegger for best mulig funksjon, skriver bunker med sykmeldinger og overfører pasienter til kommunehelsetjenesten. Halvparten av alle kvinner og nesten én av fire menn på over 50 år vil få minst ett brudd senere i livet. Brudd som er relatert til osteoporose, gjør vondt, gir mindre selvstendighet, økt sykelighet og dødelighet – og påfører samfunnet enorme kostnader.
Ett hoftebrudd er estimert å koste en halv million kr det første året, og vi opererer over 9000 hvert år. Vi behandler også brudd i håndledd, overarm, rygg og andre steder i kroppen hos pasienter med beinskjørhet.
Disse pasientene har over 30 prosent økt risiko for å få hoftebrudd og dobbelt så høy risiko for andre brudd – sammenlignet med personer uten tidligere brudd. Personer som har hatt flere brudd har åtte ganger økt risiko.
UAKSEPTABELT GAP. Det er nesten som om pasientene kommer med en merkelapp inn på sykehus og legevakter, og sjelden er det lettere å finne høyrisikopasienter. I dag finnes det effektive medisiner som reduserer risikoen for nye brudd med 30–50 prosent. Medisinene er ikke engang kostbare. Likevel viser nyere forskning at bare elleve prosent av kvinner og tre prosent av menn fikk behandling ett år etter håndleddsbrudd i Nord-Trøndelag, og at kun femten prosent av kvinner og fire prosent av menn mottar slik behandling etter å ha vært innlagt med hoftebrudd i Norge.
Behandlingsgapet mellom pasientene som burde få – og dem som får – forebyggende behandling mot nye brudd, er uakseptabelt.
SYSTEMATISERING. Det er mange årsaker til at forebygging av brudd i Norge ikke fungerer. Etter at ortopeden har behandlet selve bruddet, følges pasienten videre opp av fastlegen. På fastlegekontoret blir den høye risikoen for nye brudd lett borte i mengden av andre diagnoser. Og igjen sitter pasientene som brekker og brekker uten å vite at de er beinskjøre, for det er det ingen som har tenkt på.
Behandlingsgapet er ikke et særnorsk problem. På slutten av 1990-tallet innførte sykehusene i Glasgow koordinatorbaserte tjenester som tok mål av seg til å utrede og iverksette behandling mot beinskjørhet hos alle pasienter over 50 år med brudd. Etter åtte år observerte de en nedgang i antallet hoftebrudd på over syv prosent, mens antallet økte med 17 prosent i England på samme tid. Kaiser Permanente, et konsern som tilbyr helsehjelp i California, fulgte etter og kunne vise til 37 prosent færre hoftebrudd enn forventet, etter at utredning og behandling av beinskjørhet ble satt i system.
IMPONERENDE. Koordinatorbaserte tjenester bygger på at noen, vanligvis en sykepleier, finner risikopasientene, utreder dem og anbefaler behandling. Det medisinskfaglige ansvaret ligger hos ansvarlig lege som typisk er en ortoped eller en indremedisiner.
Et overbevisende antall publikasjoner det siste tiåret viser imponerende reduksjoner av nye brudd og dermed helseøkonomisk lønnsomhet etter innføring av koordinatorbaserte tjenester.
I dag må institusjoner i Storbritannia som behandler hoftebrudd, dokumentere at de forebygger nye brudd for å få full betaling fra staten. I California sitter egne ansatte og purrer hvis pasientene ikke har hentet ut medisin mot beinskjørhet på apoteket.
VEILEDER. Norsk ortopedisk forening har nå utarbeidet en behandlingsveileder for forebygging av nye brudd til bruk i norske ortopediske avdelinger. At det er god pasientbehandling å forebygge nye brudd, er alle enige om, men den økonomiske gevinsten er hovedsakelig å finne i primærhelsetjenesten.
Ortopediske avdelinger får inntekt gjennom innsatsstyrt finansiering basert på hvor mange brudd som behandles med gips, plate og skruer. Brudd som forebygges, gir ingen gevinst på sykehuset.
Det er derfor å tro på julenissen at ortopediske avdelinger med sprengte budsjetter vil finansiere systematisk forebygging av brudd. At en kommunal helsesjef har penger å bruke på forebyggende helsearbeid – utført i spesialisthelsetjenesten – er heller ikke sannsynlig.
KJÆRE STATSRÅD! Så helseminister Bent Høie, her skal du få et tilbud du ikke kan si nei til: Vi anbefaler at du øremerker midler og stiller krav til helseforetakene om å opprette koordinatorbaserte utredningsenheter for å forebygge nye brudd. Hvis du ordner dette, skal vi ortopedene gjøre vårt for at Norge går fra jumbo til verdensledende i bruddforebygging. Men det haster. Det første store etterkrigskullet ble 70 år i år. Om ti år begynner de å brekke hoftene for fullt.
Hvis du hjelper oss, Bent Høie, skal vi hjelpe deg med å redusere antallet.
Interessekonflikter/disclaimer:
Faggruppe for osteoporose og benhelse i Norsk ortopedisk avdeling har mottatt kurs- og møtestøtte fra Amgen, Eli Lilly og Takeda. Frede Frihagen har mottatt honorar for foredrag fra Eli Lilly og Amgen. Lene Bergendal Solberg har mottatt honorarer for foredrag fra Eli Lily. Øvrige forfattere har ingen interessekonflikter å oppgi.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2015