Kan det bli bedre – i et av verdens beste land?

Kronikk: Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Bergen og adjunkt professor ved Harvard T.H. Chan School of Public Health

HVORDAN MAN KAN måle og sammenligne velferd mellom land, og over tid, er et spørsmål som har opptatt etikere og samfunnsforskere i langt tid. Lykke, inntekt, levestandard, utdanning, helse, livskvalitet, brutto nasjonalprodukt og ulikhet er hyppig brukte målestokker.

Filosofen Amartya Sen, etiker og nobelprisvinner i økonomi, er en av dem som har fått størst gjennomslag for sine forslag til måling av velferd gjennom den såkalte indeks for menneskelig utvikling, Human Development Index (HDI), som FN legger frem hvert år. Indeksen måler ikke lykke, men tre viktige dimensjoner av velferd: Inntekt, utdanning og helse. Gjennomsnittstallene justeres i tillegg for ulikhet i fordelingen av disse godene. Også i den siste HDI målingen fra 2016 ble Norge rangert som nummer én i verden. Det skyldes at vi har et høyt brutto nasjonalprodukt, høyt utdanningsnivå (17,7 år i gjennomsnittlig skolegang) og høy forventet levealder ved fødsel (81,7 år for begge kjønn).

Norge kommer også på topp når gjennomsnittstallene justeres for ulikhet.

LYKKE. FN-undersøkelsen om lykke – hvor Norge også kom på topp – er en nyskapning og har ikke vært gjennomført så mange ganger. Det er bare et lite utvalg av befolkningen i hvert land som er inkludert. De ble spurt om å plassere seg selv på en tenkt stige hvor et best mulig liv for dem er 10 og det verste mulige livet er 0. For Norge var gjennomsnittstallet på 7,5.

Selv om resultatet må tolkes med forsiktighet, er det likevel tankevekkende at Norge skårer høyest i begge disse målingene. Da rapporten ble lagt frem, påpekte samfunnsforskeren Ottar Hellevik at «velferdstaten er en viktig årsak til at Norge gjør det så godt, i tillegg til lave økonomiske forskjeller». Velferdsstaten gir trygghet for fremtiden.

IKKE BARE LYKKE. Slike rangeringer er selvsagt forenklinger av virkeligheten. Det er mange enkeltmennesker som sliter. Rangeringen bestemmes også av hvilke indikatorer som er valgt – og hvordan de vektes sammen. Norges høye rangering skyldes også innsats og politiske valg som ligger flere tiår tilbake i tid. Vår velferdsstat har vokst frem over svært lang tid.

Det er derfor interessant å kikke nærmere på en helt ny indeks: Commitment to Reducing Inequality Index (CRI), som nylig er utviklet i England. Den ser i større grad på innsatsfaktorer, arbeidslivsordninger og skattenivå som vil ha betydning for velferd og ulikhet i fremtiden. I denne rangeringen kommer Norge på en fjerdeplass, bak Sverige, Belgia og Danmark. Dette skyldes særlig at Norge skårer lavt – rangert som nummer 20 – på samlede innvesteringer i helse, utdanning og sosiale velferdsordninger – selv om vi skårer høyt på de to andre indikatorene; progressiv beskatning og arbeidsmarkedspolitikk. Det er derfor naturlig å stille spørsmålet om Norge investerer nok i helse – for fremtiden? Og hva oppnår vi i forhold til sentrale helsemål?

HELSE. I FN rapporten om menneskelig utvikling finner vi at Norge har falt til en 18-plass for forventet levealder ved fødsel. Vi ligger bak land som Japan, Island, Sverige, Sør-Korea og Chile.

Mange mennesker i Norge sliter, og ikke alle får ta del i fremgangen som de flest av oss nyter godt av. Det er ikke alle som har god helse. Selv om forventet levealder er over 80 år, lever ikke alle like lenge. For mange dør for tidlig. Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjons globale mål om 25 prosents reduksjon i prematur dødelighet (død før 70 års alder) som følge av ikke-smittsomme sykdommer, innen 2025. Mye mer må gjøres før dette målet kan nås.

HELSEPOLITIKK. Nå er det valgkamp. Jeg ønsker meg politisk debatt om de store og betydningsfulle målene: Bedre resultater, styrking av effektive folkehelsetiltak, lik tilgang til helsetjenester og høy kvalitet. Ikke alle vil være enige om rangeringen av disse målene. Jeg forventer enda større uenighet – og fruktbar debatt – om virkemidlene: Er ressursinnsatsen god nok, er tjenestene organisert og finansiert på en slik måte at vi når viktige helsepolitiske mål? Fordeles midlene riktig mellom grupper, og mellom folkehelsetiltak og behandling? Dette er etter min mening de viktige spørsmålene.

La oss slippe debatten om ventelister enda en gang. Om ventetiden for mindre viktige tilbud går litt opp eller ned, er kanskje viktig for dem det gjelder og lett å diskutere for politikerne, men nå handler det om folkehelsen. Kan vi sørge for at helsen til våre fem millioner nordmenn tilsammen utgjør verdens beste folkehelse?

Kilder: Sjekk også http://hdr.undp.org og http://policy-practice.oxfam.org.uk/publications/the-commitment-to-reducing-inequality-index-a-new-global-ranking-of-governments-620316

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/2017