Hvorfor går ikke den helsepolitiske alarmen?

Kronikk: Mee Eline Eriksson, bransjedirektør for aktiv helse i Hovedorganisasjonen Virke

I DISSE DAGER flokker nordmenn til treningssentrene med nyttårsforsetter om å komme i bedre form og leve et sunnere liv. Men vi vet at god helse verken er gratis – eller enkelt å vedlikeholde over tid. I årets første måned lurer vi derfor på hvilke nyttårsforsetter helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) har på tapetet?

De mest populære nyttårsforsettene er å få bedre helse. Blant topp 5 finner vi:

• 1) Trene mer
• 3) gå ned i vekt
• 5) spise sunnere.

BAKTEPPET. Helsenæringen og treningssenterbransjen opplever også i år en boost. Likevel mislykkes de aller fleste av oss med å leve opp til nyttårsforsettene dette året også. Det som starter som gode intensjoner i starten av januar, koker bort i en hektisk hverdag allerede før vi skriver årets andre måned. Slik har det alltid vært, vil noen si. Likevel skjuler denne gamle klisjeen et mer alvorlig bakteppe.

Uhelsen i Norge har vokst kraftig de siste tiårene, og uten målrettede mottiltak viser prognosene at trenden bare vil fortsette. I skyggen av koronapandemien har vi sett en stor økning i helseutfordringer som først og fremst handler om hvordan vi lever livene våre. Ikke-smittsomme sykdommer, altså livsstilsykdommer, utgjør nå hele 90 prosent av den totale helsebyrden. Hvert år forårsaker disse sykdommene over 8500 dødsfall i aldersgruppen 30–75 år, og de er hovedårsaken til at Norge er verdens sykeste land med elleve prosent uføre og syv prosent sykmeldte, ifølge OECD.

TRYKK PÅ ALARMKNAPPEN! I 2021 utgjorde Norges helserelaterte utgifter over 418 milliarder kroner. Fordelt på hver og en av oss blir det i gjennomsnitt 78.000 kroner per innbygger, et tall som har økt med hele 16.000 kroner siden 2015. Likevel går bare tre prosent av helsekronene til forebygging. Dette vitner om en politikk der vi er mer opptatt av å hjelpe mennesker når de først har blitt syke, heller enn å unngå at de blir syke i første omgang. Forebygging har blitt et honnørord som trekkes frem i fine taler og vidløftige visjoner, men som er fullstendig glemt når pengene skal fordeles.

Hvorfor går ikke den helsepolitiske alarmen? FNs tredje bærekraftmål er god helse og livskvalitet. Norsk politikk bidrar ikke til å oppfylle dette. Å investere i innbyggernes helse handler nettopp om bærekraft, men heller ikke i bærekraftdebatten står folkehelse høyt på agendaen.

PARADOKSET. Det er et paradoks at arbeidsplasser er mer opptatt av at ansatte kaster pappkoppen i riktig søppelbøtte enn å ta vare på og investere i ansattes helse. Omtrent 2,8 millioner nordmenn er i arbeid, og arbeidsgiver må gis økonomiske insentiver til å innføre helsetiltak på arbeidsplassen, enten i eller utenfor arbeidstiden. Skattelovutvalget konstaterer at det foreligger en markedssvikt innenfor klima- og miljøpolitikken, og at denne markedssvikten krever offentlig inngrep.

Til sammenligning er det uforståelig at en tilsvarende prinsipiell tankegang ikke er overført til helsepolitikken.

ØKONOMISK GEVINST. De samfunnsøkonomiske kostnadene tilknyttet sykdommer som er forårsaket av usunt kosthold og fedme, er beregnet til å koste om lag 68 milliarder kroner årlig. Dette er en kollektiv helseregning, og store deler av den kunne ha vært unngått dersom vi heller hadde investert i innbyggernes helse.

Spesielt i en tid da økonomi er et hinder for mange som ønsker å trene og spise sunt, er dette en investering som både vil lønne seg økonomisk, og gi bedre livskvalitet for mange.

AKTIV POLITIKK, TAKK! Selv om de fleste nyttårsforsettene ender som nettopp – nyttårsforsetter - viser de at mange ønsker å leve sunnere liv. Trene, spise bedre og leve aktive, gode liv.

Hvis helseministeren ikke allerede har klekket ut et nyttårsforsett vil jeg derfor foreslå følgende: Norsk helsepolitikks nyttårsforsett er å hjelpe andre å oppnå sine nyttårsforsetter, gjennom en aktiv helsepolitikk som forebygger livsstilsykdommer og legger til rette for økt livskvalitet.

Ingen oppgitte interessekonflikter