Hvorfor er samhandling så vanskelig?

Kronikk: Sven Conradi, overlege ved Sunnaas sykehus HF
Kathi Sørvig, klinikksjef ved Sunnaas sykehus HF

ALLE SOM JOBBER i helsevesenet, ser behov for bedre samhandling, internt på sykehuset, mellom sykehus og mellom forvaltningsnivåene. Enkelte pasienter opplever at utredningen og undersøkelsen er glemt – eller ikke sendt. Man får ikke innkallingen til kontroll. Utsettelser. Avlysninger. Poliklinikker i samme sykehus samordner ikke undersøkelsene. Man må selv ringe og finne ut hvor det svikter.

I sykehuset sitter leger og sekretærer i telefonkø for å skaffe info fra andre sykehus, notater, resultat av undersøkelser, dato for oppstart av forløp, behandlingsfrist, og så videre. Hvor mye tid – hvor mange årsverk.

VEKSLINGSSVIKT. Frustrerte pasienter koordinerer egne forløp fordi det svikter i vekslingene mellom sykehusene, eller mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. For noen blir det en deltidsjobb som stjeler energi i en hverdag allerede preget av sykdom eller funksjonsnedsetting.

Dette rammer sterkest personer med kroniske tilstander. I rehabilitering pleier vi å si at resultatet avhenger like mye av organisering som av fag. Vi praktiserer tverrfaglig samarbeid, i motsetning til særfaglige løp hvor aktørene hver gjør sitt, uten å snakke med hverandre. Men også i rehabilitering skorter det.

Pasienter, politikere, byråkrater og fagfolk: Alle etterspør «sømløse forløp». Det er skrevet lover, retningslinjer og veiledere i et forsøk på å løse utfordringene. Vi fikk pasientansvarlig lege, vi fikk kontaktlege, vi fikk pakkeforløp. Likevel får vi det ikke til. Hvorfor er det så vanskelig i praksis?

Det koker ned til behovet for koordinering.

TILNÆRMING. Helsetjenesten er kanskje den mest kompliserte organisme som samfunnet har frembrakt. Allerede på 1980-tallet arbeidet det mer enn 100 ulike yrkesgrupper ved et regionssykehus. Kun en hær i krig stiller like store krav til logistikk, kommunikasjon og samordning som det moderne sykehuset. Men mens hæren har kommandolinjer, består helsevesenet av mange sterke autonome aktører. Dette krever en annen tilnærming. Vi har mye kunnskap om fag. Men hvordan vi organiserer et tilbud som fremstår logisk og ordnet, er ikke en del av helseutdanningen.

I «Veileder om habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinering» har pasienter med behov for langvarige og koordinerte tjenester, rett til, og helsetjenesten plikt til å tilby, koordinator. Men hva er rollen til koordinator? Å instruere dem som står på scenen? Eller mer som å hjelpe publikum med å lete opp setet ved å bruke lommelykt i mørket? For hvilken myndighet har koordinator og individuell plan? Kan koordinator instruere eller forplikte samarbeidspartnerne? Disponere ressurser som ligger under andres domene? Hva om koordinators forslag ikke prioriteres av oppfølgende instans?

OVERSIKT? Myndighetenes føringer er ofte formulert som «kan» og «bør». Sjelden som «skal». Skal-ordet har juridiske konnotasjoner og utløser dessuten ofte krav om finansiering.

Kontaktlegeordningen kom i 2016, også denne myntet på pasienter med varige og sammensatte behov. Målet var en tryggere og mer effektiv oppfølging – og å bøte på sviktende informasjonsflyt og manglende kontinuitet. Ordningen skal gi pasienten én lege som har oversikt og holder i trådene på sykehusavdelingen hvor leger og annet helsepersonell kommer og går døgnet rundt.

Men hva skjer når pasienten forlater sykehuset? Kontaktlegeordningen adresserer ikke behovet for koordinering av tjenestetilbudet mellom sykehusene og eller primærhelsetjenesten. Det er her svikten er tydeligst.

SAMSPILL FOR PASIENTEN. Pasientene trenger profesjonelle koordinatorer; fagfolk som kjenner systemet innenfra, som vet hvilke nøkkelpersoner de skal kontakte «der ute»: Fagfolk som er eksperter på forløp. Det er ikke realistisk at travle leger skal gjøre dette; legene er vant til å diagnostisere og behandle.

La oss få bruke moderne kommunikasjonsteknologi. Felles digitale journalsystemer. Plattformer for å kunne kommunisere raskt og enkelt med kolleger, på tvers av foretak og nivåer i helsetjenesten. I vårt sykehus har vi god erfaring fra å møtes «ansikt-til-ansikt» i videokonferanse over felles problem med både primær- og spesialisthelsetjenesten. Konkrete – om enn digitale – møteplasser kan gi opphav til smarte og kreative måter å løse samhandlingsutfordringene på. Når pasienter får motstridende råd, er ofte felles samtale mellom pasient og de ulike fagpersoner den beste måte å løse problemene på.

Teknologien løser ikke alle problemer, men nye generasjoner av pasienter og fagpersoner er på vei inn i helsevesenet. De har nye krav og forventninger. Dette fordrer nye måter å snakke sammen på og samordne seg på.

For vi ønsker det samme alle sammen – det beste for pasienten.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2018