Hvorfor bruker ikke kommunene legenes kunnskap?

Kronikk: Kari Sollien, leder i allmennlegeforeningen

HVA SKAL vi leve av etter oljen? De fleste politikerne svarer «kunnskap» på dette spørsmålet, slik statsminister Erna Solberg gjorde i et intervju i NRKs debattprogram «Verdens rikeste land». Det er bred enighet om at kunnskap er nøkkelen til en vellykket, norsk omstilling: Skolesystemet skal legge til rette for god og relevant kunnskap – og vi må ha forskningsmiljøer som frembringer ny kunnskap.

Men kunnskap i seg selv løser ikke utfordringene vi står overfor.

NYSKAPING. En fortsatt sterk velferdsstat er avhengig av at kunnskapen omsettes til nytte, verdiskaping og nyskaping. Hvor gode er vi i dag til dette i offentlig sektor? De aller fleste vil nok mene at her er det et potensial for forbedringer.

En rekke forutsetninger må være på plass for å få til nødvendige endringer og utvikling. Medvirkning og medbestemmelse i arbeidslivet er en nøkkelfaktor. Mangler denne grunnleggende forankringen, blir resultatet gjerne dårlig.

FORBEDRINGER. Ofte har de som arbeider i tjenesten, gode ideer til forbedringer. De kjenner arbeidsprosessene godt og vet hvor flaskehalsene er. Men det er ikke alltid de har tilgang på informasjon om det helhetlige utfordringsbildet, som er nødvendig for å løse aktuelle problemstillinger. Det er ofte behov for å koble fagfolk med ulik kompetanse. I tillegg har de sjelden myndighet eller ressurser til å sette i gang endringsprosesser uten ledelsens støtte og tilrettelegging. Dette skaper grobunn for frustrasjon – og i verste fall apati.

I den kommunale helse- og omsorgstjenesten jobber det mange med høy kompetanse. De møter innbyggerne hver dag og kjenner deres behov og utfordringer. Men flertallet av Norges kommuner bruker i liten grad legers erfaringer i tjenesteutviklingen – og lite ressurser på å lede legetjenesten.

INVOLVERING. Primærhelsetjenesten er likevel stort sett svært solid fordi legene i stor grad tar ansvar for tilbudet til sine listeinnbyggere. Men kommunene går altså glipp av verdifull informasjon om innbyggerne som kunne ha vært brukt til å videreutvikle og effektivisere helsetjenesten. Dette er kunnskap som kan brukes til å forebygge sykdom og redusert funksjonsevne i befolkningen, utsette eller unngå innleggelser i sykehjem eller sykehus, og dimensjonere tilbudet i øvrige deler av helsetjenesten bedre enn i dag.

Aktiv involvering av legekontorene vil for eksempel bidra til en riktigere bruk av pleie- og omsorgstjenesten.

UHELDIG. Eksemplene på manglende involvering er mange. Da tilbud om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp ble innført fra 2012, gjorde mange kommuner dette uten at legetjenesten var involvert. KS har selv konkludert med at dette var uheldig.

Etter innføringen har man sett at tilbudet ikke benyttes fordi det ikke svarer godt nok til behovene i tjenesten. Legevakten er et annet eksempel.

Kommunenes primære fokus er å gjøre dette så billig som mulig for seg selv.

BRUK KOMPETANSEN! Legenes kunnskap bør brukes i større grad til å styrke pasientsikkerheten og – for å gjøre legevakten til et solid ledd i den akuttmedisinske kjede.

Et siste eksempel er kommunenes inngåelse av samarbeidsavtaler med sykehusene, som skjer uten å involvere legene på kommunal side.

Dersom kommunene hadde brukt fastlegenes medisinske kompetanse, kunne disse avtalene i større grad ha bidratt til å realisere samhandlingsreformens intensjon. Nå har utviklingen på noen områder gått i feil retning.

SAMSPILL. For å sikre fremtidens velferdstjenester, kreves endring. Fastlegene har høy kompetanse på diagnostikk og behandling, og kunnskap om befolkningens behov. Det er unikt med denne akademiske kompetansen desentralisert til alle landets kommuner. Denne ressursen bør kommunene utnytte mye bedre enn de gjør i dag.

Et tettere samarbeid mellom leger og kommuneledelse vil gi en mer sammenhengende helsetjeneste som prioriterer riktigere enn i dag – og bidra til å sikre gode helse- og omsorgstjenester også for fremtiden.