Hvordan utdanne fremtidens leger i Norge?

Kronikk: Elisabeth Arntzen, prosjektleder/utdanningssjef
Per Morten Sandset, direktør for forskning, innovasjon og utdanning, Helse Sør-Øst RHF

FOR FØRSTE GANG siden 1918 er det gjennomført en helhetlig gjennomgang av legenes spesialistutdanning. Nå skal utdanningen moderniseres for å møte den faglige og teknologiske utviklingen, endringer i pasient- og legerollen, reformene og befolkningens behov. Den nye ordningen iverksettes i dag – den 1. mars 2017.

Hele 40–50 prosent av legeårsverkene i sykehus utføres av leger i utdanningsstillinger. Arbeidsplassen er den viktigste læringsarenaen i utdanningen av legespesialister. Nye leger lærer av de erfarne legene – mester-/svenn – og ved å samarbeide med andre kolleger og annet helsepersonell.

Den nye ordningen skal først og fremst sikre fagutdanningen, samt veiledning med refleksjon rundt utøvelsen av faget. I tillegg skal det satses mer på ferdigheter innen for eksempel kommunikasjon, samhandling og pasientsikkerhet. Denne kompetansen skal fortsatt tilegnes gjennom klinisk praksis og veiledning, men i ny ordning er det sykehusene som må sørge for at dette skjer. I dag får kun én av tre leger den veiledningen de skal ha.

KORTERE UTDANNING. Det tar lang tid å bli legespesialist. Grunnutdanningen tar seks år, turnustjenesten varer i halvannet år, og spesialiseringen tar gjennomsnittlig ni år. Dette blir over 16 år til sammen. Mange år uten fast jobb, med mange vikariater underveis, har ført til at legene ønsker fast ansettelse i sykehusene under utdanningen. Faste stillinger er nå under etablering.

I ny ordning skal helseforetakene planlegge hele utdanningsløpet for hver spesialitet og samarbeide med legen om den individuelle utdanningsplanen. Helseforetaket skal også sikre fremdriften i utdanningsløpet, blant annet ved å avklare hvilke læringsmål som kan tilbys ved andre virksomheter gjennom avtaler. Det kan være helseforetak, private sykehus, organisasjoner, avtalespesialister og andre.

Utdanningen skal bestå av tre deler. Etter grunnutdanningen må alle starte med del 1, som erstatter dagens turnustjeneste. Del 2 er felles for dem som ønsker å bli spesialister i én av de 17 spesialitetene som bygger på generell indremedisin eller kirurgi. De resterende 25 spesialistløpene går rett fra del 1 til del 3. Hele spesialistløpet skal ha en minstetid på 6,5 år for alle spesialiteter. Det er ingen øvre tidsgrense for et utdanningsløp.

LÆRINGSMÅLENE. I dagens ordning er det kravene til tjenestetid, tjenestested, kurs og utførte prosedyrer som avgjør innholdet og tidsbruken i utdanningen. Ny ordning skal baseres på læringsmål. Med læringsmål menes hva en legespesialist skal forstå, kunne eller være i stand til å utføre. Det vil ikke være nok å kvittere ut en utført oppgave. Den skal kunnes. Denne vurderingen må foretas før læringsmålet kan oppnås.

Læringsmålene for del 2 og 3 bestemmes av Helsedirektoratet etter innspill fra fagmiljøene. Det er læringsmålene som blir førende for innholdet og hvor lang tid utdanningen tar, utover minstekravet på 6,5 år. Oppnås ikke læringsmålene, oppnås ingen godkjenning. Slik vil kompetansen og pasientsikkerheten styrkes i ny modell.

KOMMUNIKASJONEN. En lege må forstå hele mennesket og ikke bare forholde seg til den vonde armen eller sykdommen. Pasienten er mer enn en diagnose. Kommunikasjon kommer derfor ofte høyt på listen i pasientundersøkelser og ved uønskede hendelser.

For å oppnå mer breddekompetanse innen kommunikasjon, etikk, pasientsikkerhet, kunnskapshåndtering, pasient- og brukermedvirkning, samhandling med mer, innføres det læringsmål også på disse områdene. Læringsmålene skal integreres i hele utdanningsløpet for alle spesialitetene og i pasientforløpet for alle pasientene.

BEDRE REGULERING. Det trengs bedre planlegging av antallet utdanningsstillinger. På den ene siden får en stor andel leger ikke begynt i del 1 fordi det ikke er nok utdanningsstillinger. På den andre siden kommer flere av de ferdige spesialistene seg ikke ut av del 3, fordi det mangler stillinger å gå til. Samtidig rekrutteres flere hundre spesialister årlig fra andre land.

Behovet for leger i hver spesialitet bør være førende for antall stillinger både i del 1, 2 og 3. Her er det en vei å gå.

NASJONALT SAMORDNET. Som del i ny ordning er det etablert et regionalt utdanningssenter i hver helseregion, for å samordne kurs, utdanningsløp og andre aktiviteter regionalt og nasjonalt. Det skal lages permanente strukturer for samarbeid mellom regionene, for å sikre at leger i hele landet får tilgang til likeverdig spesialistutdanning.

I mellomtiden har de fire regionale helseforetakene etablert et tverregionalt prosjekt, koordinert av Helse Sør-Øst RHF. I prosjektet arbeides det blant annet med en felles IKT-løsning for utdanningsløpene, oppsett av læringsmål, samordning av kurs, veiledning, avtaler med universitetene og bruk av simulering, ferdighetstrening og digital læring for og nå læringsmål.

KREVENDE REFORM. Den nye ordningen for legenes spesialistutdanning er en viktig ansvars- og kvalitetsreform, men den vil bli krevende å gjennomføre. Allerede i dag er det vanskelig for mange avdelinger å frigjøre tid for spesialister/overleger og utdanningskandidater til kurs, veiledning og supervisjon.

Derfor bør utdanningsoppgavene planlegges i god tid og legges inn i legenes og andres arbeidsplaner. Nå som virksomhetsledelsen selv har fått ansvar for å planlegge hele utdanningsløpet for den enkelte spesialitet, vil det være mulig.

Utdanningsoppgavene gir sykehusene en unik mulighet til å være på høyde med ny kunnskap, skape kultur for å søke etter gode løsninger og oppleve gleden med å løse oppgavene på beste måte for fremtidens pasienter. Denne muligheten bør benyttes.

Ingen oppgitte interessekonflikter