Hvordan setter vi fart i helsedigitaliseringen?

Kronikk: Ole Hanseth, professor ved institutt for informatikk, Universitetet i Oslo

DIREKTØR Christine Bergland i Direktoratet for e-helse har argumentert iherdig i mange kanaler, senest under direktoratets nettseminar 8. september, at det er nødvendig å «ta grep» for å få fart på digitaliseringen av helsesektoren. De grepene som skal sørge for dette, er forslaget til e-helselov, som nå er til behandling i Stortinget, og etablering av felles journal-løsning for primærhelsesektoren.

Til støtte for dette henviser Bergland jevnlig til en OECD-rapport der det, ifølge Bergland, hevdes at helsesektoren ligger ti–femten år bak andre sektorer. Også med henvisning til OECD-rapporten hevder hun at dette skyldes at styringsstrukturene i helsesektoren er fra en pre-digital tid, og at disse derfor må endres.

De strukturendringene som skal være nødvendige, er å gi Direktoratet for e-helse mer makt. For å få det til, må e-helseloven vedtas slik den er foreslått. Den vil så være et viktig redskap for gjennomføring av Akson.

FEIL MEDISIN. Berglands resonnement er høyst problematisk. For det første er bruken av OECD-rapporten i strid med hva den faktisk sier. For det andre er mer sentral styring, spesielt slik dette skal praktiseres i forbindelse med Akson, slett ikke den medisinen helsesektoren trenger for å få fart på digitaliseringen – eller en digital transformasjon – av helsesektoren.

OECD-rapporten fokuserer på digital transformasjon, mens Bergland hele tiden benytter begrepet digitalisering. Digitalisering betyr at man, enkelt sagt, erstatter papir med elektronisk lagring og overføring av informasjon, mens digital transformasjon betyr at man utnytter de mulighetene som digital teknologi gir til å organisere en virksomhet og arbeidsprosesser slik at man oppnår betydelig gevinster både når det gjelder kostnader og kvalitet på tjenester og produkter.

Videre sier rapporten at helsesektoren ligger ikke ti–femten år, men tiår (decades) bak, ikke alle, med de ledende sektorene.

TRANSFORMASJONENE. OECD-rapporten nevner sektorene utdanning, bank og finans, medier og flytransport som sektorer som ligger lengst foran når det gjelder digital transformasjon, og som de mener andre bør lære av. Rapportens forfattere kunne godt også ha nevnt annonsebransjen, som nok er den sektoren som har gjennomgått den raskeste og mest gjennomgripende transformasjonen.

Det som er mest karakteristisk for alle disse sektorene, er at denne omfattende digitaliseringen og digitale transformasjonen har blitt gjennomført basert på helt motsatte strategier og styringsprinsipper av dem som e-helseloven og Akson er basert på.

Transformasjonene i disse sektorene har blitt gjennomført gjennom utvikling av en felles infrastruktur bestående av omfattende nettverk av kommuniserende systemer – der noen kan ses på som viktige plattformer, som eksempelvis booking-systemer i flybransjen, og der disse infrastrukturene har blitt utviklet av store nettverk av aktører av ulike slag uten noen sentral myndighet.

EN NYANSERING. OECD-rapportens påstand om at helsesektoren ligger langt bak, bør nyanseres. Den kan sies å ligge bak de ledende sektorene OECD-rapporten nevner for informasjonsutveksling mellom organisasjoner og endring av rollefordeling, samarbeidsmønstre og omstrukturering for å utnytte muligheter som digital teknologi gir – det vil si på de områdene som sentrale myndigheter og Direktoratet for e-helse har hatt ansvaret for.

På andre områder, derimot, må helsesektoren sies å være svært, svært avansert. Dette gjelder for eksempel minimal-invasiv (kikkhulls-) kirurgi og etter hvert utnyttelse av genteknologi. På disse områdene benyttes et bredt spekter av avanserte digitale instrumenter og analyseverktøy. I en rapport fra Direktoratet for e-helse fra 2017 sies det at OUS da hadde cirka 25.000 ulike instrumenter – medisinsk-teknisk utstyr – som i all hovedsak er digitale. Og disse instrumentene og analyseverktøyene er benyttet til omfattende, ikke bare digitalisering, men digital transformasjon.

Innen samhandling har digitalisering, for ikke å snakke om digital transformasjon, gått mye, svært mye, langsommere. En viktig grunn er at det er mer komplisert – flere aktører og teknologiske løsninger må spille samen.

EN ØYEÅPNER. Men også innen dette området er det lyspunkter. Det hele kan sies å starte i 1986, da Fürst Medisinske Laboratorium utviklet en tjeneste for elektronisk overføring av laboratoriesvar. Dette var en svært enkel løsning; det tok en person kun tre uker å lage den. Men den viste seg å være svært nyttig – og ble veldig populær. Dette førte til at andre aktører raskt laget lignende løsninger, og i løpet av et par år kunne så godt som alle leger i primærhelsetjenesten ta imot prøvesvar elektronisk fra nær alle laboratorier.

Dette ble en øyeåpner: Nær sagt alle så at lignende teknologiske løsninger kunne benyttes på et utall områder innen helsesektoren, og de kunne gi store gevinster. Helsedirektoratet fikk ansvaret for etablering og implementering av nasjonale strategier. Og dermed stoppet utviklingen opp. Først 20 år senere var nevneverdige nye løsninger på plass. Dette er dokumentert i Riksrevisjonens rapport fra 2014.

VIKTIGE FREMSKRITT. I den senere tid har vi opplevd interessante og viktige fremskritt. Det mest nærliggende eksemplet er selvsagt den raske utviklingen – og ny bruk av – digital teknologi i håndteringen av covid-19.

Dette gjelder i høy grad også innen velferdsteknologi. På dette området har det skjedd en relativt rask utvikling av nye teknologiske innovasjoner og digitalisering av eksisterende informasjonsflyt. Det har også satt i gang en betydelig digital transformasjon gjennom etablering av nye og bedre tjenester.

KNUTEPUNKT. Det viktigste elementet i denne prosessen har vært Oslo kommunes utvikling og etablering av en plattform kalt Velferdsteknologisk knutepunkt. Plattformen knytter sammen et bredt spekter av velferdsteknologiske løsninger, som digital medisindispenser, alarmsentral-løsninger og løsninger for hjemme-overvåking – og journalsystemer som benyttes i kommunehelsetjenesten.

Etter at knutepunkt-løsningen ble utviklet i Oslo, ble den kjent for andre kommuner som også ønsket å ta den i bruk. Løsningen har så blitt videreutviklet og tatt i bruk av et større antall kommuner, samtidig som Direktoratet for e-helse har bidratt til at den kan defineres som en nasjonal løsning.

BRUKERENS BEHOV. En lignende utvikling har skjedd når det gjelder å få tilgang til informasjon i pasientjournaler i sykehus. Helse Sør-Øst utviklet nylig en løsning for å søke på tvers av sine journal-installasjoner for å dekke eget behov. Denne løsningen fattet de andre helseregionene og kjernejournal-prosjektet interesse for. Dermed ble den videreutviklet slik at pasienter – via Helsenorge.no og kjernejournal – nå kan få tilgang til alle sine journaldokumenter fra alle sykehus utenfor Helse Midt-Norge.

Det som karakteriserer alle vellykkede de digitaliserings- og digitale transformasjons-prosessene som er nevnt her, er at løsningene tar utgangspunkt i aktuelle brukeres spesifikke behov – og lager enkle løsninger som dekker dette.

Nye løsninger som beviselig er nyttige og gir gevinster for sine brukere, ønsker andre brukere også å få tilgang til. Dermed spres løsningene, samtidig som de videreutvikles for å dekke behovene til enda flere brukere, og til å kunne støtte flere bruksområder. Det er på denne måten at de sektorene som har kommet lengst i digitalisering, og som OECD-rapporten trekker frem som eksempler til etterfølgelse for helsesektoren, har arbeidet.

TVANGSTRØYE? Å utvikle løsninger slik planene for Akson og forslaget til ny e-helselov legger opp til (som er modellen Direktoratet for e-helse og før det Helsedirektoratet har arbeidet etter), der nasjonale løsninger spesifiseres for så å utvikles og «rulles ut», retter fokus mot gevinster for helsesektoren som helhet, mens nytte og gevinster for den enkelte bruker neglisjeres.

Dette resulterer også i kompliserte løsninger, hvis man ikke mislykkes totalt, som brukerne opplever som en tvangstrøye mer enn et nyttig verktøy. Erfaringene med Epic i Danmark er et lysende eksempel på dette.

PREDIGITALT. Bergland har rett i at for å lykkes med digitalisering og digital transformasjon, trengs styringsstrukturer – og strategier - som er tilpasset «den digitale tidsalder». Men det er nettopp de sentraliserte styringsstrukturene som forslaget til e-helselov og Akson representerer, som er pre-digitale! E-helseloven innebærer at man går et skritt videre med den sentraliseringen som opprettelsen av Direktoratet for e-helse representerte og som nettopp skulle sikre bedre styring og større tempo på digitaliseringen.

Denne modellen har gitt oss åtte års utredning av hvordan vi skal få realisert «en innbygger – en journal» og som nå sier at det vil ta ytterligere ti år før dette er på plass. Er dette å få fart på digitaliseringen? Det er nettopp slike strukturer som har vist seg helt uegnet i en «digital verden». Foruten erfaringen fra helsektoren som er beskrevet her, skulle også utviklingen av internett og liberaliseringen av telesektoren være tydelige illustrasjoner på dette.

Ingen oppgitte interessekonflikter