Hvem tar ansvaret?

Kronikk: Dag-Helge Rønnevik, samfunnsmedisiner og Ph.d-stipendiat ved NTNU
Dina von Heimburg, folkehelsekoordinator i Innherred samkommune
Ruth Marie Stensland Donovan, lektor ved Høgskolen på Vestlandet
Gunnar Tellnes, professor i samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo

I KOMMUNENE er helsesektoren fratatt ansvaret for folkehelsearbeidet ut fra en erkjennelse av at 90 prosent av helsa til folk avgjøres av helt andre faktorer enn tilgang til helsetjenester. Bør ikke det samme prinsippet gjelde på statlig nivå?

Sykdomsbyrden i dagens Norge er i stor grad samfunnsskapt og skyldes forhold knyttet til levevaner, levekår og økende sosiale ulikheter i helse. Allikevel drukner forebyggende og helsefremmende innsats i reparasjonsmedisin og stadig mer spesialiserte og kostbare helsetjenester.

Hvorfor fortsetter vi å behandle pasienter, for så å sende dem tilbake til de samme omgivelsene som gjorde dem syke? Vi etterlyser en tydeligere kurs for folkehelsearbeidet, og vil peke på følgende fem hovedutfordringer:

1) FOKUS PÅ REPARASJONSMEDISIN. I sin tale under Høyres landsmøte nylig snakket helseminister Bent Høie nesten utelukkende om pakkeforløp for kreft, ventelister og sykehuskøer. Ressursene ser ut til å sluses inn mot reparasjonsmedisin. Dette er ikke bærekraftig, og det er ikke engang sikkert at vi får bedre helse av det. Sett i lys av alle andre faktorer som påvirker folkehelsa, er den totale folkehelseeffekten av helsetjenester faktisk relativt liten.

Det beste pasientforløpet må fortsatt være at man ikke blir pasient, men Høie tar sjelden ordene forebygging eller helsefremming i sin munn. Dette er foruroligende all den tid koordineringsansvaret for folkehelseinnsatsen på statlig nivå er lagt til Helse- og omsorgsdepartementet. Hvem skal ta politisk ansvar for folkehelsearbeidet om ikke helseministeren gjør det?

2) MANGLENDE INSENTIVER. Helsevesenet mangler økonomiske insentiver for å forebygge sykdom og fremme helse. Pengene ligger i å behandle sykdom, og sykehusene må sørge for å gå med overskudd for å få lov til å investere i nødvendig bygg og utstyr.

Med et helsevesen som måler sin suksess i antall behandlede pasienter snarere enn et friskere folk, risikerer vi at ressursene brukes feil. Det kan synes som at helsetjenester har blitt et mål i seg selv, og ikke et middel for å nå målet om bedre folkehelse. Vi bør spørre oss: Har vi et helsevesen som bidrar til å sykeliggjøre befolkningen?

3) KORTSIKTIG OG FRAGMENTERT.Tilskuddsfinansiering sikrer ikke nødvendig langsiktighet i kommunene. Det krever sterk evne og vilje til å prioritere forebygging og helsefremming, når venterom og sykehuskøer samtidig fylles opp. Gjennom folkehelseloven har kommunene fått et hovedansvar i folkehelsearbeidet. Men kortsiktige tilskuddsordninger og fragmenterte virkemidler fra staten gir ikke kommunenes folkehelseinnsats den tyngden og langsiktigheten det burde ha. Jakten på tilskuddsmidler skygger for erkjennelsen om at folkehelsearbeid handler om bærekraftig samfunnsutvikling, og at det er kommunens totale budsjett som utgjør «folkehelsebudsjettet».

I likhet med kommunebudsjettene må hele statsbudsjettet være et folkehelsebudsjett. Får vi et slikt statsbudsjett i 2018?

4) MANGELFULLT KUNNSKAPSGRUNNLAG. Den største kraften i folkehelsearbeidet ligger i å mobilisere lokalsamfunn til felles innsats mot felles mål. Spørsmålet «Hva er viktig for deg?», som har fått stor plass i strategien for å skape pasientens helsetjeneste, må utvides fra å handle om helsetjenester til å handle om hele livet, og om hele samfunnet.

Kommunene er derimot ikke pålagt å drive med forskning, og det går derfor tregt å bygge kunnskapsgrunnlaget som trengs for å utvikle helsefremmende lokalsamfunn. Kommunene har da også fått kritikk for å ikke bruke nok lokal kunnskap i sitt arbeid med å skaffe seg oversikt over befolkningens helsetilstand.

5) SALUTOGENESE – ET FREMMEDORD. Salutogenese er fortsatt fremmedord for mange. Salutogenese er læren om det som skaper god helse, og står i kontrast til ordet «patogenese», som handler om det som skaper sykdom. Folk trenger å bo i helsefremmende lokalsamfunn som sikrer gode levekår, der det er enkelt å ta sunne valg, og der andre mennesker og arbeidsliv har bruk for dem.

Det handler om at folk må gis forutsetninger for å mestre tilværelsen, og at livet oppleves som begripelig, håndterbart og meningsfylt. Salutogenese er derfor et ord som burde oppta alle, ikke minst helseministeren. Men dessverre er det fortsatt et fremmedord for mange.

KURSENDRING? Vi mener det er grunn til bekymring for at den sektoriserte staten kan bremse implementeringen av folkehelseloven i kommunene.

Det er behov for en tydelig oppmann for statens tverrsektorielle folkehelseinnsats. Men dersom helseministeren blir bondefanget som sykdomsminister, er det kanskje på tide å vurdere om det koordinerende ansvaret for folkehelsepolitikken på statlig nivå må plasseres et annet sted?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2017