Hva vi har lært av covid-19-håndteringen så langt?

Kronikk: Paal Espen Hambre, seniorrådgiver i krisekommunikasjon og beredskap samt fagleder helse i Gambit Hill+Knowlton Strategies

DET ER PÅ ingen måte på sin plass å oppsummere innsatsen mot koronaviruset nå, og om man skal tro estimatene som Verdens helseorganisasjon (WHO), Norge og andre lands helsemyndigheter har lagt frem, er hverken smittetoppen eller en eventuell utflating i sikte.

I anledning at vi nylig passerte to uker etter vår egen «Pasient 0», altså det første smittetilfellet i Norge, har jeg laget en enkel analyse av kommunikasjonen fra regjeringen, nasjonale helsemyndigheter og andre deler av det offentlige Helse-Norge.

FOLKS FORVENTNINGER. Denne kommunikasjonen har jeg satt opp imot de hyppigst forekommende tilbakemeldinger fra befolkningen, hva de ytrer i tradisjonelle og sosiale medier, samt hva mediene har påpekt.

Dernest har jeg benyttet mine egne erfaringer med kommunikasjon og håndtering av krisesituasjoner, eksempelvis tidligere pandemier, og satt sammen en liste med læringspunkter.

Listen er på ingen måte uttømmende, og den er ikke på noen måte kritikk mot myndighetene, som jeg mener har gjort en god jobb til nå, forutsetningene tatt i betraktning. Men listen kan kanskje gi en foreløpig pekepinn på i hvilken grad befolkningen føler de blir møtt, og hvilke forventninger de har til den videre håndteringen:

LÆRDOM FRA PROSESSEN. Her følger noen lærepunkter fra prosessen så langt:

• Nasjonale helsemyndigheter må raskest mulig på banen og demonstrere kontroll. Folks behov for informasjon går fra 0 til 100 i det øyeblikk viruset krysser landegrensene våre, fordi det som før var et problem langt borte nå står på døra.
• Det forventes klare råd fra dag én. Dette forutsetter med andre ord at planene må foreligge, og de må være øvd på.
• Det som er usikkert, må likevel kommuniseres med en viss grad av sikkerhet. Det er bedre å si at man jobber med å få frem informasjonen, enn å spekulere.
• Budskapet fra helsemyndighetene må samkjøres fortløpende, og man må for alt i verden unngå at de ulike delene av helsemyndighetene uttrykker seg ulikt.
• Befolkningen godtar strenge restriksjoner allerede tidlig i forløpet, så lenge vilkårene er godt begrunnet. Når man passerer en viss grense, vil de sågar forvente, og kreve, slike. Det er dermed ikke sagt at alle vil rette seg etter disse restriksjonene, og da må det finnes en lovmessig mulighet for sanksjoner.
• Informasjonsbehovet i befolkningen vil være stort fra veldig tidlig i prosessen, og det må allerede da være bygget opp en infrastruktur og et digitalt mottaksapparat for å håndtere trykket. Ellers vil vi oppleve at nødnumrene blokkeres for andre, slik som ble tilfelle nå.

TYDELIG LEDELSE. Det forventes at nasjonale helsemyndigheter leder an i arbeidet og setter standarden også for kommunene. Dette for å motvirke at smittevernpraksis varierer fra sted til sted.

• Folk vil relativt raskt forvente synlige og klare statsråder på deres respektive områder. All krisepraksis har demonstrert viktigheten av dette, og folkevalgte som dukker opp i bildet for sent er svært ofte et hovedpunkt i den kritikken som kommer i kjølvannet av en slik sak.
• Statsministeren bør lede an, være klar og tydelig, og fremstå som en visjonær på veien mot en normalisering.
• Det holder ikke å ha planlagt for kriser så lenge denne planleggingen ikke har fått praktiske konsekvenser. For eksempel med tanke på det vi har sett den senere tid; tomme lagre for munnbind, desinfiseringsveske og annet beskyttelsesutstyr.

LYSPUNKTENE. Befolkningen må gis håp og et lys i tunnelen, selv hvor vanskelig dette er å estimere. Både fugleinfluensaen og svineinfluensaen brant ut et stykke utpå den påfølgende sommeren. Dette kan gi håp – om det ikke nødvendigvis legges frem som et sannhetsbevis for at så vil skje også denne gangen.

• Uansett bør lyspunkter løftes frem varsomt, for eksempel at 64.000 av de rundt 126.000 smittede på verdensbasis i skrivende stund er meldt friske, og at dødeligheten fortsatt holder seg på et relativt stabilt nivå. Sannsynligvis er dødeligheten en enda lavere enn det offisielle tallet på rundt 3,4 prosent fordi man antar at svært mange syke ikke har symptomer i en grad som gjør at de går til lege og blir testet.

Det må skapes en grunnleggende sterk forståelse og aksept i samfunn og næringsliv for at prioriteringen fra myndighetenes side er, og alltid må være, i rangert rekkefølge:

• liv og helse,
• miljø,
• verdier; som penger eller andre materielle verdier.

Selvfølgelig er det et stort problem for en del bransjer i næringslivet når kundegrunnlaget reduseres kraftig over natten, men det er likevel ikke der fokuset må ligge den første tiden. Det skal ligge på liv og helse.

Interessekonflikt/disclaimer: Gambit Hill+Knowlton Strategies er et ledende, internasjonalt kommunikasjonsbyrå med rundt 80 kontorer verden over. Selskapet oppgir å ha en rammeavtale med de seks største aktørene innen offentlig helse i Norge.