Hva med arbeidsrehabilitering i behandling av rus- og psykiske lidelser?

Kronikk: June Ullevoldsæter Lystad, forsker/prosjektleder ved Seksjon for behandlingsforskning & Seksjon for tidlig psykosebehandling ved Klinikk for psykisk helse og avhengighet, Oslo universitetssykehus (OUS)
Beate Brinchmann, enhetsleder ved Regional kompetansetjeneste for arbeid og psykisk helse, Psykisk helse og rusklinikken ved Nordlandssykehuset
Øvrige medforfattere: Se fotnote *

I NASJONAL helse- og sykehusplan (2020–2023) er ett av hovedmålene å realisere pasientens helsetjeneste. Det overordnede spørsmålet i møtet mellom tjeneste og bruker skal være: Hva er viktig for deg?

Arbeid er ofte det aller viktigste målet for personer med rus- og psykiske lidelser. Omfattende forskning viser at arbeid har en rekke helsebringende effekter, som symptombedring, økt livskvalitet, mestringsfølelse og mindre bruk av alkohol og rusmidler.

Arbeid gir også samfunnsøkonomiske gevinster, blant annet gjennom færre sykehusinnleggelser. Det er med andre ord gode grunner til at psykisk helsevern bør ha søkelys på arbeid, og setter tidlig i gang evidensbaserte tiltak rettet mot arbeidsinkludering.

INKLUDERINGSDUGNAD. Arbeidslivsdeltakelse for personer med alvorlige rus- og psykiske lidelser, særlig unge, er lav. Om du har en psykisk lidelse i Norge, har du mye høyere risiko for å stå utenfor arbeidslivet enn andre.

I et forsøk på å snu denne negative utviklingen, har regjeringen startet inkluderingsdugnaden, der tilbudet for arbeidssøkere med rus- og psykiske lidelser styrkes. Individuell Jobbstøtte (IPS) er et av hovedredskapene i dugnaden. I løpet av de siste årene er det bevilget omtrent 200 millioner kroner over statsbudsjettet til IPS, og det finnes i dag omtrent 90 tjenester i Norge

I IPS er målet ordinært lønnet arbeid: Jobbstøtte er innpasset i behandlingstilbudet, og rehabilitering skjer på pasientens premisser. Sentralt er bistand fra en jobbspesialist som samarbeider tett med behandler, Nav og arbeidsgiver.

Forskning har vist at denne modellen er langt mer effektiv enn andre metoder når det gjelder å bistå personer ut i lønnet arbeid. Regjeringen forutsetter derfor at Nav og helse samarbeider om arbeidsrehabilitering – og at IPS skal være en del av behandlingen, men er dette egentlig mulig?

HINDRINGER. Vi opplever at ikke-oppdatert lovverk stikker kjepper i hjulene for satsingen. Integrering av arbeid i behandling åpner nemlig for mange spørsmål:

• Er arbeid en del av helsetjenestens samfunnsoppdrag?
• Er arbeidsrehabilitering helsehjelp om den innlemmes i behandling?
• Yter jobbspesialistene helsehjelp?
• Skal de dokumentere i journal?

Disse spørsmålene trenger vi helt tydelige svar på hvis vi skal lykkes i implementeringen av IPS – og imøtekomme pasientene på hva som er viktig for dem.

JURIDISK GRÅSONE. Ettersom IPS finansieres både gjennom Nav og Helsedirektoratet, kan jobbspesialister ha ulike forankringer. Resultatet er ulik praksis og kreative lokale løsninger der man forsøker å følge føringene for IPS, men samtidig er i en juridisk gråsone. Samarbeid er imidlertid essensielt for å lykkes – og krever at arbeidsrehabilitering inngår i begge etaters samfunnsoppdrag.

Jobbspesialistene møter i praksis pasienten mye hyppigere enn behandlerne, og de har ofte dialog med arbeidsgivere og Nav-veiledere. De ser pasientene i samhandling med andre og kan observere mestring, utfordringer og eventuelle symptomendringer på arenaer der pasienten tilbringer tid, men hvor behandler sjelden er til stede. Dette innebærer at de mottar verdifull informasjon som bør forvaltes med omhu og dokumenteres i journal. Arbeidet med arbeid har stor klinisk betydning.

FORSVARLIG – OG LOVLIG? Integreringen av jobbspesialister i helsetjenesten er en av de viktigste enkeltfaktorene som gjør at IPS er overlegen andre metoder. Jobbspesialistenes arbeid dekkes imidlertid ikke av lovverk i verken Nav eller helse. Dette har direkte betydning for muligheten til å dokumentere i de respektive systemene – som igjen kan redusere pasientsikkerheten.

For helseforetakene har dette også implikasjoner for ISF. Skal jobbspesialistenes arbeid generere inntekter for helseforetaket, fordrer det at de yter helsehjelp.

I dag tilbys IPS i stor skala, men praktiseres ulikt. Enkelte steder er jobbspesialistene reelt integrert i helsetjenesten og dokumenterer sitt arbeid i journal, mens de andre steder verken har lese- eller skrivetilgang. Det er betimelig å spørre om dette er forsvarlig – og ikke minst om det er lovlig.

UHOLDBART. I ytterste konsekvens kan jobbspesialisten fange opp en symptomforverring som i prinsippet ikke kan dokumenteres. Dagens situasjon er derfor uholdbar.

Lovverkene som ivaretar personvern og institusjonell tilhørighet, er en barriere som gjør det vanskelig for jobbspesialisten å utføre sitt viktige arbeid på en forsvarlig måte. Vi etterlyser derfor juridiske og politiske avklaringer som ivaretar både pasientens personvern og jobbspesialistens juridiske rammer.

Samtidig er det helt nødvendig at spørsmålet om IPS er helsehjelp, ikke utelukkende ses i et juridisk perspektiv. Hvis svaret er nei, ifølge gjeldende lovverk, taler arbeidsrehabiliteringens kliniske betydning for at lovverket endres.

* ØVRIGE MEDFORFATTERE: Stig Evensen, enhetsleder ved Seksjon for tidlig psykosebehandling, Klinikk for psykisk helse og avhengighet, OUS
Ellen Ånestad Moen, teamleder/metodeveileder og ph.d.-kandidat ved IPS Kristiansand, DPS Solvang og Klinikk for psykisk helse ved Sørlandet Sykehus HF
Helen Bull, førsteamanuensis ved Fakultet for helsevitenskap, Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag & Kompetansesenter for arbeidsinkludering (KAI), OsloMet – storbyuniversitetet
Eline Borger Rognli, forsker/prosjektleder ved Seksjon for klinisk rus- og avhengighetsforskning (RusForsk), OUS
Erik Falkum, professor emeritus, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo (UiO)
Trine Sandal, enhetsleder ved Seksjon for tidlig psykosebehandling, Klinikk psykisk helse og avhengighet ved OUS

Ingen oppgitte interessekonflikter