Hva kjennetegner dem som oppnår varig vektreduksjon?

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: John Martin Fredriksen, ernæringsstudent ved Universitetet i Tromsø

DET FINNES EN rekke effektive måter å gå ned i vekt på, men allikevel mislykkes de fleste med å opprettholde den nye kroppsvekten over tid.

En stor andel slankere vil også ende opp med å legge på seg mer enn det de mistet i utgangspunktet.

FEDMEEPIDEMI. Verdens helseorganisasjon (WHO) beregner at mer enn 1,9 milliarder voksne mennesker har overvekt; kroppsmasseindeks (KMI) opp til 25, mens mer enn 650 millioner på verdensbasis har fedme – KMI på over 30. Blant barn og unge under 18 år er antallet med overvekt og fedme estimert til å være på mer enn 340 millioner.

En vanlig kritikk mot KMI som mål på overvekt og fedme er at det ikke tas hensyn til hva kroppsmassen består av, men når KMI på et befolkningsnivå går mot 30 og forbi, er ikke dette fordi vi alle har blitt idrettsutøvere, men fordi vi har et folkehelseproblem.

Bare i Norge er fedmeepidemien anslått å koste samfunnet mer enn 68 milliarder kroner årlig.

KOMPLISERT SAMSPILL. Forskning viser at en rekke ulike kosthold fungerer for å gå ned i vekt, og under godt kontrollerte studier ser man at det ikke spiller en vesentlig rolle om det er fett eller karbohydrater som kuttes ut.

Selv om overvekt og fedme fundamentalt handler om energibalanse, er det et komplisert samspill mellom sosiale-, økonomiske-, kulturelle- og biologiske faktorer som påvirker dette igjen. Altså vil et generelt råd om å «spise mindre og bevege seg mer» være lite hjelpsomt selv om det i praksis er det som skjer når man går ned i vekt.

VARIG VEKTREDUKSJON? Ulike studier har ulike protokoller og kriterier for hva som anses for å være vellykket og varig slanking. Selv om andelen som «mislykket slanker» kan være opp mot 95 prosent i enkelte studier, er bildet nødvendigvis ikke fullt så dystert over hele linjen.

I en amerikansk studie på mennesker med type 2-diabetes klarte 68 prosent av deltakerne å redusere vekten med mer enn fem prosent – klinisk betydningsfullt – etter ett år med intensiv livsstilsbehandling, mens 37,7 prosent klarte å redusere vekten med mer enn ti prosent. Etter åtte år hadde 47,9 prosent opprettholdt vektreduksjonen på mer enn fem prosent, mens 39,3 prosent hadde klart å opprettholde vektreduksjonen på mer enn ti prosent. Her kan man argumentere for at nesten halvparten av alle som prøver å slanke seg, lykkes!

Uansett hvilke tall man bruker, er det viktig å gjøre det på en måte som ikke gir inntrykk av at kampen er tapt allerede før den er startet – spesielt hvis man ønsker å motivere høyrisikogrupper. Det kanskje viktigste man kan gjøre er å sette søkelys på hva som kjennetegner dem som lykkes med å oppnå varig vektreduksjon, og å forsøke bygge et rammeverk rundt dette.

HVA VISER FORSKNINGEN? I en systematisk oversiktsartikkel fra 2020 ønsket Spreckley og kolleger å undersøke kvalitative studier som så på kjennetrekkene hos mennesker som hadde lyktes med å oppnå varig vektreduksjon.

15 fagfellevurderte som er studier publisert siden 1990, kom seg igjennom inklusjonskriteriene i oversiktsartikkelen, og disse så på til sammen 294 mennesker med overvekt eller fedme som hadde forsøkt å gå ned i vekt – og holde seg der i minst ett år. Studier på mennesker som hadde gjennomgått fedmekirurgi, ble ikke inkludert.

Til tross for ulike intervensjoner og ulike definisjoner på vellykket vektreduksjon var det noen kjennetrekk på tvers av de ulike studiene.

• Mestringsfølelse: Å ta seg tid til å planlegge måltider, lage dem selv, endre på matmiljøet, og å ha faste måltidsrutiner, ble trukket frem som viktige tiltak for å skape mestringsfølelse som igjen forbedret etterlevelsen. Deltakerne var også veldig bevisst på porsjonsstørrelse, og flere av dem brukte digitale kostregistreringsverktøy, kostdagbøker eller kjøkkenvekt for å hjelpe til med kalori- og porsjonskontroll. De la også planer for hvordan de skulle håndtere spesielle anledninger; bursdager og andre sosiale sammenkomster, og hvordan de skulle håndtere eventuelle tilbakefall. Ekstern oppfølging i form av gruppemøter med andre brukere, og jevnlig veiledning fra helsepersonell, ble også trukket frem som viktig fordi de skapte en følelse av tilhørighet og forpliktelse.
• Motivasjon: Støtte fra familie, venner og kolleger var en svært viktig motivasjonsfaktor for å holde seg på rett spor, mens ikke overraskende var det en betydelig utfordring å være rundt mennesker som igjennom diverse atferd prøvde å sabotere for livsstilsendringen. En følelse av å bygge en ny identitet, en opplevelse av forbedret sosial status, og et ønske om å være et forbilde for andre som slet med fedme, ble nevnt som viktige motivasjonsfaktorer.
• Målsetting: Det var viktig å sette seg tydelige, personlige og fleksible mål underveis i livsstilsendringen; som jevnlig å gjennomføre fysisk aktivitet, som trening eller idrett. På kostholdfronten kunne det være å opprettholde et overordnet sunt kosthold eller sette spesifikke mål for inntak av enkelte matvarer eller makro-næringsstoffer. Målene måtte ikke være for rigide, og at måtte justeres ut ifra livssituasjonen.

Erfaringen fra disse brukerne peker altså på at tiltak som fokuserer på mestringsfølelse, motivasjon og justerbare mål bør stå sentralt i utvikling av evidensbaserte livsstilintervensjoner.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er leder for Duodenum, linjeforeningen for ernæringsstudenter ved UiT, og han formidler ernæringsfaglig kunnskap igjennom instagramkontoen @epidemiologisk

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 15-utgaven