Helsekappløpet trenger en plan

JOBB-KOMMENTAREN: Kristin Kornelia Utne, lege i spesialisering i hematologi, leder i Yngre legers forening (Ylf) og sentralstyremedlem i Legeforeningen

I 1911–1912 konkurrerte en britisk og en norsk ekspedisjon om å bli de første menneskene til å nå Sydpolen. Den norske Fram-ekspedisjonen, under ledelse av Roald Amundsen, benyttet seg av åtte menn og 118 hunder. Den britiske ekspedisjonen, ledet av Robert F. Scott, baserte seg på hele 33 menn, men med langt færre hunder. I tillegg hadde Scott to motorsleder og 17 hester.

Med 57 dagers marsj bak seg, var Roald Amundsen fremme ved polpunktet 14. desember 1911. 34 dager senere, etter store problemer i Scotts delegasjon, nådde et fem-mannslag Sydpolen 17. januar 1912. Men, mens Amundsens gruppe returnerte trygt tilbake til utgangspunktet og kom tilbake til Norge i triumf, omkom Scott og hans mannskap på sin returmarsj. Scott var åpenbart dårligere rustet til å nå målet – og til å returnere trygt tilbake.

HELSEKAPPLØPET. I nåtiden er vi inne i et annet kappløp. Vi skal ruste helsetjenesten for en fremtid med flere i behov av helsehjelp, mindre penger og færre ansatte per pasient. Tjenesten utfordres av fallende produktivitet, høy turnover, sviktende motivasjon, dedikasjon, trivsel og rekruttering.

På samme måte som Amundsen og Scott trenger vi en plan for å nå målet. Vi trenger å legge en plan for å ruste opp – og utvikle – helsetjenesten, og da er det avgjørende å kjenne historien vår: Hva er årsaken til at vi i stort har lyktes med å gi et godt tilbud så langt?

Enkelte betingelser har kanskje vært av særlig betydning, herunder at faglige hensyn har vært tungt vektlagt ved utforming av tjenestene, og at vi har fått til en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom nivåer i tjenesten. Vi innførte fastlegeordningen, vi har en tradisjon for jevnbyrdighet, og vi har en arbeidslivstradisjon med høy grad av medbestemmelse.

UPRØVDE METODER. Når vi nå skal velge veien videre for en krevende fremtid, kan det være fristende å peke på uprøvde/nye tiltak som løsninger på et komplekst utfordringsbilde. Men er det lurt?

Hvis vi benytter kappløpet mot Sydpolen som eksempel, kan det være interessant å se på forskjellen mellom Amundsen og Scott.

Scott forsøkte nye og uprøvde løsninger på sin ekspedisjon, en kombinasjon av ski, motorsleder og mongolske hester. Uten tvil innovativt, men motorsledene var til liten nytte: Den ene sank gjennom isen da den ble losset av skipet, og de to andre hadde brutt sammen før man var kommet 80 kilometer fra basen. Scott kunne ikke håndtere hundene skikkelig, og flere i hans ekspedisjon behersket ikke ski.

KJENTE METODER. Amundsen brukte på sin side kjente metoder. Den avgjørende faktoren for suksess var sannsynligvis bruken av grønlandshunder for å trekke sledene. Ettersom hundene gjorde mye av trekkjobben, ble ikke ekspedisjonen en så stor påkjenning for Amundsen som for den britiske konkurrenten. Scott og hans menn ble etter hvert utslitte, og de maktet knapt å trekke sledene. På grunn av dårlig kosthold og det harde arbeidet gikk de kraftig ned i vekt, mens Amundsen og hans menn faktisk gikk litt opp i vekt i løpet av ekspedisjonen.

Scotts hjemtur var preget av at man hele tiden var nødt til å finne det neste depotet for å få nok forsyninger: Den siste teltplassen, der Scott og to av hans menn døde, lå 20 kilometer unna et stort depot.

UTFORDRINGSBILDET. Hvilke løsninger presenteres for oss som løsning på helsetjenestens utfordringsbilde? Er de preget av valgene til Amundsen eller Scott?

Vi introduseres for digitalisering, standardisering, overføring av ytterligere oppgaver til kommunalt nivå, hjemmesykehus og oppsøkende team. La meg understreke, blant disse løsningene finnes tiltak som kan bidra til enklere, bedre og mer sømløs oppfølging for pasientene. Men løser de grunnproblemet med økt behov og sviktende rekruttering?

Digital hjemmeoppfølging kan benyttes som eksempel. Kort fortalt innebærer løsningen mulighet til å følge opp pasienten digitalt ved at pasienten sender inn helsedata. Dette skal da kunne gi mulighet for å intervenere tidlig i et sykdomsforløp, og på denne måten hindre forverring og eventuelt behov for innleggelse.

LAV EFFEKT? FHI lanserte i august en systematisk oversikt som undersøkte effekter av digital hjemmeoppfølging for voksne med ikke-smittsomme kroniske sykdommer, relatert til ressursbruk i primær- og spesialisthelsetjenesten.

Instituttet fant trolig liten, eller ingen, forskjell i sykehusinnleggelser, liggedøgn på sykehus, besøk på poliklinikk og akuttmottak sammenlignet med vanlig praksis.

Timeforbruket av helsetjenester i hjemmet kom ikke bedre ut enn vanlig praksis, og effekten på bruk av fastlege er svært usikker – sammenlignet med oppfølging med papirbaserte dagbok-kort.

HVA ER OPPSKRIFTEN? Gitt betydelig økning i behov og rekrutteringsutfordringer i de kommende årene, bør endringstiltak i helsetjenesten være både erfaringsbasert og solid faglig fundert.

Økt produktivitet bør være den viktigste rettesnoren og målsettingen – og kan nås ved å styrke arbeidsbetingelsene for behandlerne som møter pasientene. Virkemidlene er velkjente; egnet dimensjonering, egnede lokaler, egnede verktøy samt egnet sammensetning og arbeidsdeling mellom ansatte.

På samme måte som Roald Amundsen benyttet seg av midler han kjente til, bør vi legge til grunn at vi verner om metoder som har vist seg å gi et helsevesen i verdensklasse. Prøver vi oss på for mange, nye og uprøvde løsninger, ender vi fort som Robert F. Scott: Sist til målet med utmagrede kropper og ødelagte maskiner.

Referanser: Se www.dagensmedisin.no/debatt

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 15-utgaven