Helseforetaksmodellen beskytter ikke pasientene

Kronikk: Bjørg Marit Andersen, professor dr.med. og tidligere interimstyreleder for Redd Ullevål-aksjonen

LOVEN OM helseforetak fra 2001 mangler det lovpålagte ansvaret som sykehusene tidligere hadde for alle pasienter som behandles i spesialisthelsetjenesten, slik det går frem av «Helseforetaksmodellen under Regjeringen Solberg», i essaysamlingen «Den solbergske staten», redigert av professor Noralv Veggeland.

Styret i de regionale helseforetakene (RHF-ene) kan derfor skalte og valte med hvor sykehus skal ligge, hvem som skal få behandling, hvor mye den skal koste for hver pasient, hvor nye sykehus skal bygges, hvor mange senger som skal tilbys befolkningen, hvor – og hvilke sykehus som skal legges ned (s.187 i Den solbergske Staten).

LOVVERKET. Helseforetakslovens paragraf 30 (Saker av vesentlig betydning) gir styret i RHF-et rett til å treffe vedtak i «saker som antas å ha prinsipielle sider av betydning eller som antas å kunne ha vesentlige samfunnsmessige virkninger», som å:

• omgjøre sykehus til annen virksomhet, for eksempel Ullevål sykehus til boliger/kontorer
• nedlegge sykehus, for eksempel Ullevål og en rekke andre sykehus i landet
• endre hele sykehusstrukturen som de gjør i Oslo, Innlandet og så videre
• vedta omfattende endringer i tjenestetilbudet, for eksempel å selektere behandling etter alder, bosted, sykdomsgrupper og behandlingsnivåer (hjemme-sykehus) for å spare sykehussenger og behandlingsplasser, og
• endre opptaksområdet for helseforetak, for eksempel sende pasienter fra Gudbrandsdalen til Tynset i stedet for nærmeste sykehus, som er Lillehammer, og derved påvirke bosetting i områder som «mister» sykehuset.

STOR ENDRINGSMAKT. Bare punkt én og to ovenfor skal forelegges helsestatsråden av styret i RHF-et. Men ikke noe kommer til Stortinget. Helseforetaksloven fører dermed til stor endringsmakt overfor befolkningen – samtidig med at loven mangler medisinsk-/juridisk ansvar overfor pasientene. RHF-ene utgjør en «stat i staten».

Helseforetaksloven var opprinnelig en støtte til spesialisthelsetjenesten, og skulle ifølge Ot.prp.66, kapittel 2.5.2. «gi sykehusene og deres ledere en klarere ansvars- og fullmakts-posisjon slik at ledelsen får et mer helhetlig ansvar for den løpende drift». Men i selve loven ble all makt overført til styret for RHF-et, og «sykehus» ble byttet ut med «helseforetak». Sykehus som egen virksomhet skulle opphøre, står det.

LITEN INNFLYTELSE. Stortinget, som slapp katten ut av sekken, har liten innflytelse på det som skjer. Riktignok bevilges et titalls milliarder til sykehusbygg og til RHF-ene, men ressursene styres stort sett av økonomer og medisinsk ufaglærte personer i RHF-styrer og i departement.

Der RHF-makta rår, blir resultatet en rekke lite vellykkede og gjennomtenkte sykehusbygg rundt om i landet, samt ødeleggende trenering av sykehusutviklingen i Oslo-område og Oppland og Hedmark, for eksempel.

Gaustad-Aker-utbyggingen er et grelt eksempel på lovens og RHF-ets overveldende maktbruk i flere ledd av paragraf 30. Saken er kompleks og skulle for lenge siden ha vært juridisk og demokratisk behandlet i forhold til den norske grunnloven.

NOE MÅ GJØRES. Det er på tide at landets juridiske eksperter og vår lovgivende forsamling ser nærmere på den makten RHF-styret og helseministere som Bent Høie (H) og Ingvild Kjerkol (Ap) har tatt seg til. I et debattinnlegg i Aftenposten 4. juli 2019 skrev Høie at det ikke var statlige helseplanleggere som hadde bestemt at Oslos innbyggere skal få et nytt sykehustilbud. Derimot var det helseministeren selv som hadde vedtatt målbildet for Oslos fremtidige sykehustilbud. Og 2. mai i år uttalte helseminister Ingvild Kjerkol følgende til dem som stadig kjempet for å bevare Ullevål sykehus: «Glem det».

I dette maktapparatet har altså den ene helseministeren etter den andre, siden 2016, lagt ned Ullevål sykehus. I strid med Stortingets vedtak om Nasjonal helse- og sykehusplan av 2016, der Ullevål var definert som akuttsykehus (Helse og omsorgsdepartementet 24. april 2017).

Dette også til tross for at Oslo bystyre, plan- og bygg-etat, tillitsvalgte og fagfolk innen helse, og bydelene i Oslo, har sagt nei.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 09-utgaven