Grenseløs kosmetikk

Innlegg: Henrik Vogt, fastlege og forsker ved Senter for medisinsk etikk
Andreas Pahle, fastlege og styremedlem i Norsk forening for allmennmedisin

ET SENTRALT KRAV til profesjonelle aktører er å avgrense seg. At vi leger kan gjøre noe, betyr ikke at vi bør gjøre det. Vi har i tidligere kronikker, i Aftenposten, i Tidsskriftet og i en klage til Rådet for legeetikk, spurt om kosmetisk virksomhet som ikke retter seg mot sykdom, men som forsøker å «forbedre» allerede friske mennesker, i det hele tatt er forenlig med legegjerningen – og vi har hevdet at slik virksomhet er uetisk.

I et innlegg i Dagens Medisin (01/2019) forsøker Bjørn Tvedt, medisinsk ansvarlig ved Akademiklinikken, å presentere kosmetisk legevirksomhet som noe som bidrar til bedre helse.

TVETYDIG EVIDENS. Vi har ikke hevdet at enkeltpersoner ikke kan oppleve fornøydhet eller økt livskvalitet etter kosmetisk kirurgi eller injeksjoner. Men Tvedt tar munnen for full når han gir inntrykk av at det finnes noe godt evidensgrunnlag for at kosmetisk medisin og kirurgi bedrer helse.

Tvert imot er det slående lite evidens i forhold til andre fagfelt, og den evidensen som finnes, er tvetydig. En stor norsk studie ved forskere på Psykologisk institutt ved UiO viste for eksempel i 2012 at inngrepene medførte noen kortvarige positive forandringer, men pa° lengre sikt var «effekten» i beste fall null, i verste fall negativ, på den mentale helsen.

PSYKISK UHELSE. Det aller viktigste for oss er imidlertid ikke dette. Fremveksten av estetisk virksomhet skjer parallelt med økende skjønnhetsidealer og økende psykisk uhelse, spesielt blant jenter og kvinner. Sosiale medier gir en helt ny plattform. Hvem har så for eksempel gjort bloggere eller «influensere» i stand til å drive denne utviklingen ved å vise frem sine «forbedrede» kropper?

Det er uforståelig for oss at kosmetikk-legene ikke selv forstår at det er de som er en nødvendig kausal faktor i denne utviklingen. All medisinsk virksomhet er markedsdrivende. Det er mye forskning på det som heter «tilbyderstyrt etterspørsel».

MISNØYEMARKED. Tvedt skriver at han ikke vil gå inn i en diskusjon rundt dette. Dermed avstår han fra å gå inn i vår viktigste kritikk av den kosmetiske virksomheten. Ved å muliggjøre inngrepene, er kosmetikk-leger med på drive et marked av misnøye med egen kropp som de så tjener penger på å «avhjelpe». I den grad kosmetiske inngrep gir bedre selvfølelse, skjer det etter at legene har vært med på å skape uhelsen ved å heve listen for «godt nok» utseende.

I stedet for å gå inn i sakens kjerne, forsøker Tvedt å individualisere problemstillingen. Han spør: "Hvis man bidrar til at en mor våger å leke med ungene på stranden i badedrakt, eller at en far igjen tar med seg ungene i svømmehallen. Bidrar man ikke da til å øke noens livskvalitet?".

GRENSELØST. Her må vi spørre: Hvis en mor ikke våger å leke med ungene sine på stranden i badedrakt, er det da virkelig et kirurgisk problem? Eller er problemet egentlig intoleranse i samfunnet og en mangel på selvfølelse hos den enkelte som best gripes an på andre måter? Hvor skal det egentlig stoppe hvis profesjonens måte å løse skam over utseende, er kirurgi og injeksjoner? Kosmetikkens problem er at det er en grenseløs virksomhet som bidrar til å utviske normalitetsbegrepet.

Vi er enige i at attraktivitet er svært viktig for folk. Nettopp derfor skal ikke medisinen være med å drive misnøyen og øke listen for hva som er attraktivt nok. Problemene kan kun løses gjennom økt toleranse og et vidt normalitetsbegrep.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 04/2019