Gir e-helsetiltak bedre og tryggere tjenester?

Innlegg: Frode Strisland, seniorforsker i Sintef Digital
Ingrid Eitzen, forskningsleder i Sintef Digital
Andreas Dypvik Landmark, seniorforsker i Sintef Digital

I SIN BLOGG i Dagens Medisin skriver Ingvild Kjerkol (Ap) at hun ser et enormt potensial for innføring av digitale helse- og omsorgstjenester. Helse- og omsorgsministeren gleder seg over at mange innbyggerne vil ha mer.

Hun skriver: «For å lykkes med digitalisering i vår felles helsetjeneste, er vi helt avhengige av at innbyggerne har tillit til tjenestene. Digitaliseringen gir nye muligheter for å yte bedre og tryggere tjenester, samtidig som sårbarheten øker for digitale angrep og datainnbrudd.»

ET SPØRSMÅL OM TILLIT. Helse- og omsorgstjenesten står midt i en stor digital transformasjon som ikke bare fundamentalt påvirker hvordan vi som innbyggere mottar helse- og omsorgstjenester, men også arbeidshverdagen til alle som jobber i sektoren. Kjerkol, og store deler av det elektroniske Helse-Norge, legger stor vekt på å skape tillit ved å sikre personvern og unngå at sensitive helsedata kommer på avveier. Dette er åpenbart viktig.

Da er det lett å glemme et like stort tillitsspørsmål: Har de nye løsningene effekt? Kan vi ha tillit til at de faktisk fører til bedre og tryggere tjenester?

VIRKER TILTAKENE? Alle er tilsynelatende enige om de mulige gevinstene ved digitalisering i helse- og omsorgstjenestene: Økt kvalitet, spart tid og sparte ressurser. Det er gjennomført mange kvalitative undersøkelser av blant annet brukerbehov og -erfaringer, barrierer og ulike gevinster ved innføring av digitale teknologier.

Derimot er det få studier som har undersøkt konkrete utfallsmål for helse og ressursbruk: Er virkelig helsetilstanden like bra eller bedre med ny, digital løsning – sammenlignet med gammel løsning? Og sparer vi faktisk ressurser, på hvilke måter og hvor?

HVOR ER STUDIENE? Realiseringen av de mulige gevinstene alle er enige om, er med andre ord ikke dokumentert gjennom studier av høy kvalitet, med tilstrekkelig lang oppfølgingstid og med et design som faktisk kan evaluere effekter. Effektmålinger er krevende, men denne formen for evidens er standardkrav for at vi skal ha tillit til nye legemidler, nye medisinske sensorer eller nye behandlingsformer. Hvorfor skal vi ikke stille tilsvarende krav til nye digitale helse- og omsorgstiltak?

De fleste norske e-helsetiltak innføres uten tydelige planer for systematisk læring eller evaluering. I Helse Midt-Norge lanseres Helseplattformen i disse dager. Den skal gi helt nye muligheter for samhandling og tilgang til helsedata blant behandlere for trønderske pasienter. Helseplattformen er en nasjonal pilot for visjonen En innbygger – en journal.

Men verken eierne eller direktoratet som definerte dette som nasjonal pilot, ser ut til å ha helhetlige planer om forskning på dette tiltaket. I stedet skjer læringen tilfeldig via forskere som selv har skaffet finansiering for egendefinerte problemstillinger. For andre store, nasjonale e-helsetiltak, som Helsenorge-portalen, Pasientens legemiddelliste og flere ulike samhandlingsløsninger, etterspørres det tilsynelatende heller ikke effektvurderinger.

Derimot har Nasjonalt velferdsteknologiprogram nylig fått gjennomført en stor randomisert klinisk studie der 730 brukere av digital hjemmeoppfølging deltok.

Dette er et steg i riktig retning. Med flere ulike sykdomsgrupper involvert på ulike steder, med tre ulike leverandører og seks deltakerkommuner, er det imidlertid vanskelig å realisere verdien av et randomisert design. Det rapporteres om gunstige økonomiske effekter, men de objektive helseeffektene er få og uklare – og et hovedfunn er at brukerne selv sier «de føler seg tryggere».

TRENGS IKKE FORSKNING? Direktoratet for e-helse har utredet hvordan bruk av forskningsmiljøer og samarbeid med leverandørindustrien kan gi direktoratet økt gjennomføringskraft. Her fremheves behovet for bedre samarbeid med leverandørindustrien, hvilket er flott. Men forskning? Det konkluderer direktoratet med at de ikke trenger; forskning overlates til leverandørene.

Politikere som vedtar midler til store satsinger innen e-helse, forventer at de gir nytte. Men når vi ikke gjør noe for å evaluere om tiltakene faktisk har tiltenkt effekt – hvordan skal vi da kunne sikre oss at vi bygger opp tiltak som virker, og fjerner dem som ikke gir reelle gevinster?

BYGG TILLIT! Det holder ikke at nye digitale helse- og omsorgstjenestene tilfredsstiller Direktoratet for e-helses Norm for informasjonssikkerhet.

Vi må også ha tillit til at de har effekten vi håper på. Denne tilliten kommer ikke av seg selv: Den må bygge på objektive og etterprøvbare evalueringer.

Så, Ingvild Kjerkol: La oss sammen sørge for at Norge prioriterer de tiltakene som bygger tillit og som virkelig bidrar til å løse helseutfordringene våre. Da må vi vite mer om hvilke tiltak som virker.

Tilleggsinformasjon: Forfatterne oppgir ingen nteressekonflikter, men opplyser at de er tilknyttet Sintef og forsker på e-helse. Forskningsinstituttet tilbyr forskning innen mange viktige samfunnssektorer, og e-helseforskning er ett av dem.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 06-utgaven