Frykten for opphavsrett - basert på misforståelser?

Vincent Tsang, advokat i advokatfirmaet Grette, Oslo
DAGENS MEDISIN (05/2013) fortalte om hvordan de nasjonale retningslinjene for antikoagulasjonsbehandling angivelig skal ha blitt sterkt forsinket på grunn av opphavsrettigheter til amerikanske datagrunnlag og retningslinjer.
Ut ifra fremstillingen som er presentert, fremstår opphavsretten som en hemsko for Helsedirektoratets samfunnsgagnende arbeid, med potensielle skadevirkninger for menneskers liv, helse og velvære. Det vil derfor være fullt forståelig dersom saken vekker sterke reaksjoner og forakt for opphavsretten.
OPPHAVSRETTEN. Uten å kjenne til alle detaljene i den konkrete saken, og uten å ha noen sterke meninger om hva som bør bli løsningen, foranlediger fremstillingen i Dagens Medisin noen generelle kommentarer om de opphavsrettslige problemstillingene som saken angivelig reiser.
Det har lenge vært sikkert, både etter norsk og amerikansk opphavsrett, at det ikke er opphavsrettens oppgave å belegge faktaopplysninger eller data med enerettigheter ettersom slike opplysninger ikke anses som litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk, men snarere som resultater av oppdagelser.
SYSTEMATIKK OG YTRE RAMME. For Norges vedkommende ble denne opphavsrettslige grunnsetningen fremholdt som en selvfølgelighet allerede i 1925 i komité-innstillingen til lov om vern for åndsverker, hvor det ble fremholdt på side 20 at: «Den som forfatter en geografisk lærebok, eller gjør rede for nye videnskabelige opdagelser, kan selvfølgelig ikke med ophavsretten i sin hånd protestere mot at en annen forfatter beskriver de samme egner, eller gjengir de gjorte opdagelser i et annet verk».
Det som derimot kan være et litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk verk, og nyte opphavsrettslig vern, er den konkrete fremstillingen av forskningsdata, herunder den systematikk og ytre ramme som er anvendt ved fremstillingen. Det er imidlertid ikke selve opplysningene, men kun presentasjonens ytre form, som kan være gjenstand for opphavsrettslige enerettigheter.
EGENINNSATS. Den som ønsker å bruke offentliggjorte forskningsdata, vil derfor, som den klare hovedregel, stå relativt fritt til å gjøre dette dersom det nedlegges et visst minimum med egeninnsats for å gi de aktuelle dataene en fremstilling som skiller seg fra den opprinnelige. Her vil opphavsretten ramme den slaviske kopiering, eventuelt fremstillinger som kun skiller seg ubetydelig fra originalene og som ikke gjør at disse fremstår i en ny «skikkelse», men kun som bearbeidelser.
Er det kun tale om gjengivelser av mindre deler av andres vitenskapelige arbeider, vil også sitatretten etter åndsverkloven § 22 kunne komme til unnsetning. Det følger av denne bestemmelsen at det er tillatt å sitere fra offentliggjorte «verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger».
Hva gjelder eventuelle retningslinjer som er utarbeidet av amerikanske myndigheter, følger det av åndsverkloven § 9 at dokumenter som er avgitt av offentlige myndigheter som et ledd i deres myndighetsutøvelse, samt oversettelser av disse, er unntatt fra beskyttelse etter åndsverkloven. En tilsvarende bestemmelse finnes i § 105 i den amerikanske Copyright Act.
PREMISSENE. Det må således kunne hevdes at opphavsretten i det store og det hele gir et relativt balansert forhold mellom opphavsmenns behov for beskyttelse opp mot allmennhetens interesse i å spre kunnskap og viten.
På enkelte områder kan nok den gjeldende balansen mellom opphavsmannens og allmennhetens interesser kritiseres og diskuteres (1). Kritikken vil imidlertid være langt mer treffende, og diskusjonene langt mer fruktbare, dersom de hadde bygd på riktige premisser, snarere enn på misforståelser og fordommer.
Fotnote:
1) Et illustrerende eksempel på dette finner vi i NOU 2013:2 "Hindre for digital verdiskaping", som ble avgitt av digitalutvalget til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet den 7. januar 2013.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2013