Forskningsrådet må prioritere oral helse

Kronikk: Vibeke Ansteinsson, forskningsleder ved Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst (TkØ)
Ewa S. Hovden, forsker ved Tannhelsetjenestens kompetansesenter Øst (TkØ)
Ragnhild Hellesø, professor og avdelingsleder ved Sykepleievitenskap, UiO

FLERE HELSEPOLITISKE dokumenter de siste årene gir sterke signaler om at forskning innen oral helse er viktig, og at den må styrkes og prioriteres. Rapporten Kartlegging og analyse av tannhelse- og odontologisk forskning i Norge, som er publisert av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), fremstilte oral helse som et forskningsfelt som sliter på flere områder.

Eksempelvis utgjorde ressurser til forskning på fagfeltet odontologi kun én prosent i universitet- og høgskolesektoren og bare 0,22 prosent i instituttsektoren.

LØFT KOMPETANSEN! Fagfeltet publiserte mindre og forskningen ble sitert færre ganger sammenlignet med våre nordiske naboer. Rapporten viser også til at det er få tannleger som velger vitenskapelig karriere.

Regjeringens handlingsplan for oppfølging av HelseOmsorg21-strategien gir signaler om et kraftig løft for forskning og innovasjon innen helse og omsorg. Som en del av oppfølgingen lanserte Regjeringen i 2017 en egen forsknings- og innovasjonsstrategi på tannhelsefeltet: Sammen om et kunnskapsløft for oral helse (2017–2027).

Regjeringen ønsker at strategien skal være en støtte for aktører, virkemiddelapparat og myndigheter til oppfølging og prioritering av forskning og innovasjon innen oral helse. I NOU-en «Det viktigste først» ble det påpekt et manglende kunnskapsgrunnlag som skaper utfordringer for prioriteringer innen oral helse, både på faglig og administrativt nivå.

BEKYMRINGSFULLT. Forskning krever ressurser og vi registrerer derfor med bekymring at ingen av de 35 prosjektene som fikk bevilgning til forskningsprosjekter fra Forskningsrådets programmer, BEDREHELSE, BEDREBEHANDLING og HELSEVEL i 2019, omhandler oral helse. Kan hende har prosjektene som har søkt om midler, hatt for dårlig kvalitet og at de sånn sett ikke er egnet for tildeling fra NFR. Dette er noe de orale fagmiljøene må arbeide med. Men der kvaliteten på prosjekter er mer enn god nok, bør Forskningsrådet ta innover seg helsepolitiske signaler og kunnskap om hvilke fagområder det er behov for å styrke.

Det hjelper lite med gode intensjoner når realiteten er uteblivende finansiering med påfølgende manglende ny og nødvendig kunnskap.

KUNNSKAPSHULL. Vi trenger mer kunnskap om oral helse i Norge. God oral helse betyr mye for vår generelle helse og livskvalitet. Konsekvenser av redusert oral helse inkluderer alvorlig sykdom, store smerter og dårlig ernæring. Dette kommer i tillegg til de psykososiale aspektene, som evnen til å snakke og omgås sosialt.

I dag har vi et stort og bekymringsfullt kunnskapshull om den orale helsen hos store deler av den voksne befolkningen. Dagens eldre beholder egne tenner livet ut, ofte med omfattende restaureringer, broer og implantater som kan være vanskelig å ta vare på når helsen blir dårligere og evnen til egenomsorg svikter. Ved sykdom kan den orale helsen forfalle raskt og dramatisk. For å hindre dette, trenger helsepersonell; tannpleiere, tannleger, sykepleiere, helsefagarbeidere og leger, evidensbasert kunnskap om hva som fungerer, hvilken behandlingsmetode som er best – og hvordan de kan bistå eldre som ikke lenger klarer å ivareta eget munnstell.

KOORDINERING. Mange hjemmeboende pasientene trenger samordnede og koordinerte tjenester, hvor gode tannhelsetjenester er viktig del av tjenesteforløpet. Men vi ser at integrering av tannhelsetjenester i resten av helsetjenestene er en stor utfordring. Munnen er fortsatt ikke en del av kroppen og brobyggingen mellom tannhelsetjenesten og resten av helsetjenesten går urovekkende tregt.

Det er riktig nok gitt litt midler fra forskningsrådet til prosjekter som omhandler oral helse. Blant annet er det gitt forprosjektmidler og midler gjennom offentlig sektor i PhD-ordningen. Men de større bevilgningene til forskningsprosjekter som bidrar til å bygge opp robuste og gode forskningsmiljøer, uteblir. Hvorfor er det slik? Som sagt kan det godt være at kvaliteten på søknadene ikke er gode nok, men det kan også tenkes at den orale helsen ikke anses som viktig nok sammenlignet med andre helseutfordringer/områder – og dermed blir nedprioritert.

På tross av politiske prioriteringer om behov for å styrke odontologisk forskning, er det ikke et prioritert område når bevilgninger fordeles. Uavhengig av grunn er dette svært uheldig for fagområdet odontologi, studenter, forskere, forskningsmiljøene, helsetjenesten og ikke minst pasientene. Manglende kunnskap på sikt vil gå utover kvaliteten av tjenester og behandlingen. Vi lurer derfor på når Forskningsrådet skal prioritere forskningsprosjekter innen oral helse?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser: Kristoffer Røstad, Hebe Gunnes og Ole Wiig. Kartlegging og analyse av tannhelse- og odontologisk forskning i Norge. NIFU-rapport 2014:48
Regjeringa sin handlingsplan for oppfølging av HelseOmsorg21-strategien. Forsknings og innovasjon i helse og omsorg (2015-2018)–11/2015. 
Helse- og omsorgsdepartementet. Sammen om et kunnskapsløft for oral helse. Forsknings- og innovasjonsstrategi på tannhelsefeltet (2017–2027)
Helse- og omsorgsdepartementet: Det viktigste først – Prinsipper for prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og for offentlig finansierte tannhelsetjenester. NOU 2018:16.

Dagens Medisin 04/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen