Folkehelsearbeid i velferdskommuner

KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Werner Christie, lege og tidligere helseminister for Ap. Førstelektor ved BI og NTNU og fagansvarlig for Nasjonal lederutdanning for Kommunehelsetjenesten ved BI

NORSKE KOMMUNER har ikke bare ansvar for behandling, pleie og omsorg, men også for et proaktivt folkehelsearbeid. Mange har derfor en folkehelsekoordinator, ofte ansatt i rådmannens stab.

Folkehelsearbeidet må spille på hele repertoaret en norsk kommune har for å realisere velferdsstatens ambisjoner. Slik sett er kommunene statens reelle og ideelle velferds-verksted, som rår over de fleste viktige virkemidler for helse og trivsel: Tjenester og tilrettelegging relatert til svangerskap, fødsel og oppvekst, førskole og grunnskole, arbeid, bolig, nærmiljø, kultur, idrett, friluftsliv og så videre.

MESTRING. Nobelprisvinneren Amartya Sen (1) og forskeren Martha Nussbaum (2) har begge fremhevet at det for sosial og menneskelig utvikling er viktigst å tilrettelegge for mestring, slik at folk selv kan velge og skape en slik tilværelse de selv ønsker. Det stemmer godt med våre nye mål om at alle skal kunne «leve hele livet – slik det passer for dem».

Kommunene har og en koordinerende ledelse, folkevalgt styring med nærhet og frihet til lokal tilpassing innenfor likeverdige rammer. Norske kommuner er en unik plattform for demokratisk folkehelsearbeid med direkte deltakelse fra borgere, brukere og frivillig sektor. Deltakelse i meningsfylte aktiviteter og beslutningsprosesser om det som angår deg, skaper tilhørighet og forhindrer sosialt og politisk utenforskap.

Likemannsarbeid for å løse individuelle og felles utfordringer i felleskap, er kjernen i «samskaping» i «Kommune 3.0» og relevant for de nye helsefelleskapene.  Det er og et nytt nivå på tradisjonelt frivillig arbeid, idet vi gjør noe ikke bare for andre, men for hverandre.

TILNÆRMING. Noen hevder at folkehelsearbeidet ikke bør ledes av helsepersonell, som ofte er for fokusert på behandling av individuell sykdom fremfor befolkningsengasjement for folkehelse. Det kan det være noe i. Samtidig har helsearbeidere ofte et unikt erfaringsgrunnlag fra hjemmebaserte og personlige tjenester om de reelle utfordringene folk har.

Det er uansett avgjørende med en annen tenkemåte og tilnærming enn den tradisjonelle behandler og omsorgsrollen. Her trenges et helhetlig systemperspektiv på befolkningens behov, slik jeg har skrevet om i denne spalten før.

Det er en tilnærming som krever nye analytiske perspektiver og kommunikative og tillitsskapende evner.

TILLIT OG KOORDINERING. Tillit skapes enklest under små og oversiktlige forhold. Arbeid i og med grupper er ofte mest effektivt når de ikke er store og uoversiktlige. Både i personlig tjenesteyting og i folkehelsearbeid er det derfor vel så mange smådriftsfordeler som det er stordriftsfordeler. Den såkalte Baumol-effekten (3) begrunner hvorfor det sjelden er økonomisk effektivitet i stordrift innenfor tjenesteyting og kultur. Derfor deler større kommuner ofte sine tjenesteområder opp i mindre distrikter og enheter.

Koordineringen av helsearbeidet krever evne til å ta en ledende rolle selv uten formelt lederansvar – i forhold til rådmannens ledergruppe, sideordnede etater, frivillig sektor, befolkningen, og politikere. Kunsten er å forankre en felles forståelse av folkehelse-utfordringene lokalt, og skape visjoner om nye muligheter ut fra et felles verdigrunnlag.

KOMPLISERT ROLLE. Planer om mulige konkrete endringer må forankres hos de mest engasjerte som kan trekke andre med seg. Rollen er spennende, men komplisert og krevende. Den innebærer en slags offentlig akkreditert aktivisme og likemannsarbeid siden man uten en formell lederrolle bare kan få med seg andre gjennom å inspirere, motivere og engasjere dem.

I tillegg må man passe på ikke å gå utenom formelle beslutningskanaler og prosesser, men proaktivt spille på dem for å få gode folkehelsetiltak forankret i politiske vedtak. Man må fremme nye tenkemåter, og vil dermed uvegerlig måtte utfordre en del tradisjonelle holdninger og arbeidsmåter.

Dette kan skape uro og motstand, men en skapende motstand det også kan være mye å lære av.

Referanser:
1) Sen, A.: «The idea of Justice». London Allen Lane 2009/Sen, A. “Development as freedom». New York, Anchor Books 2000
2) Nussbaum, M.C.: «Creating Capabilities. The human development approach». Cambridge, Harvard University Press 2011.
3) Baumol, W: «The Cost Disease: Why Computers Get Cheaper and Health Care Doesn't». Yale University press 2013.

Dagens Medisin 04/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen