Fastlegene har ikke «copyright» på spesialisering

Innlegg: Marte Kvittum Tangen, leder i Norsk forening for allmennmedisin
Nils Kristian Klev, leder i Allmennlegeforeningen

I EN LEDER i Dagens Medisin stiller Siri Gulliksen Tømmerbakke viktige spørsmål om allmennmedisinen og fastlegeordningens fremtid.

Allmennlegeforeningen og Norsk forening for allmennmedisin har i lang tid engasjert seg i denne debatten. På vegne av legene er vi både et tydelig talerør og en viktig premissleverandør. 

ANSVARET. Debatten må bygge på fakta, for fastleger har ikke enerett på spesialiseringen av allmennleger. Det er kommunene som er utdanningsvirksomheter for allmennmedisin.

Forskriften er heller ikke til hinder for at deler av utdanningen og læringsmålene kan skje i private bedrifter, men det er til syvende og sist kommunen som er ansvarlig for å inngå disse avtalene. Uansett er det et krav om at to år av tjenesten må skje i uselektert praksis. Dette gjelder også allmennleger som jobber fulltid på sykehjem, helsestasjon eller i skolehelsetjenesten.

KJERNEVERDIENE. Allmennmedisin er et eget spesialistfag, og utdanningen må sikre felles forståelse om verdiene faget bygger på. En av de viktigste kjerneverdiene i faget allmennmedisin er kontinuitet. Vi vet at kontinuitet i lege-/pasientforholdet gir bedre forebygging, bedre helse, færre henvisninger til spesialisthelsetjenesten og lavere dødelighet.

Allmennmedisin handler ikke bare om å avklare eller behandle ett symptom. Fastleger møter sine pasienter igjen og igjen – og har tilgang på oversikt over tidligere sykdommer, familien og samfunnet pasienten lever i. Mange av de allmennmedisinske kjerneverdiene læres bare i fastlegepraksis, og vil senere være en trygg felles grunnmur for alle som er spesialister i allmennmedisin.

KONSEKVENSENE. Som Gulliksen Tømmerbakke peker på, har vi vært tydelige på hvilke bevilgninger som må til hvis vi skal ha håp om å sikre stabilisering av – og rekruttering til – fastlegeordningen.

De siste årene har en rekke undersøkelser og utredninger entydig slått fast at fastlegeordningen er kraftig underfinansiert.

Konsekvensene av den manglende satsingen er i dag skremmende synlig: Arbeidsbelastningen er altfor høy og antallet personer uten fastlege har passert 120.000.

ADVARSLENE. Legeforeningen har i lang tid advart mot den alvorlige situasjonen som nå utspiller seg i kommunene.

Denne uken gikk vi også sammen med KS om et felles innspill til ny regjering. Partene er krystallklare: Skal fastlegeordningen reddes, krever det at regjeringen øker bevilgningene betydelig. Kun da vil tiltakene i handlingsplanen for allmennlegetjenesten ha effekt. Et slikt krav, fra parter som til vanlig møtes på motsatt side av forhandlingsbordet, viser hvor akutt situasjonen er.

SYNLIGGJØRINGEN. I dag er det bred politisk enighet om at fastlegeordningen må reddes – og at krisen er et faktum. En slik erkjennelse har tatt tid.

Erkjennelsen kunne ha tatt enda lengre tid dersom Legeforeningen ikke hadde tatt ansvar for å synliggjøre hva vi som pasienter og samfunn risikerer å miste. Og ikke minst hva det vil kreve å redde en tjeneste resten av verden misunner oss.

Ingen oppgitte interessekonflikter