Familiesamarbeid må på plass i psykisk helsevern

Innlegg: Kristin Lie Romm, leder av Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose (TIPS) Sør-Øst, Oslo Universitetssykehus og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo
Anne-Grethe Terjesen, fagsjef i Pårørendealliansen

BLIR PÅRØRENDE syke av å hjelpe syke? I en kommentar i Aftenposten belyser Knut Olav Åmås mangelen på konkrete tiltak for pårørende til personer over 18 år, slik det går frem av regjeringens nylig fremlagte dokument: «Vi – de pårørende. Regjeringens pårørendestrategi og handlingsplan 2021–2025».

Dette er dårlig nytt. I en kronikk i Dagsavisen den 30. november påpeker fagpersoner hvordan myndighetenes eget finansieringssystem setter en effektiv stopper for å støtte pårørende til personer med alvorlige psykiske lidelser. Dagens innsatsstyrte finansiering (ISF) står som et hinder for å gi pårørende og deres familie den støtten og hjelpen de trenger.

KREVENDE ROLLE. Det er godt dokumentert at pårørende selv blir syke av å stå i krevende omsorgssituasjoner uten nødvendig støtte. Pårørendealliansens undersøkelse for pårørende innen psykisk helse viser at syv av ti pårørende opplever sin egen helse som dårlig, og seks av ti opplever å leve i konstant alarmberedskap, er stresset og har søvnproblemer.

Foreldre, søsken og voksne barn til pasienter med alvorlige psykiske lidelser, er tilhører de gruppene som, på lik linje med pårørende til pasienter med demens, har et høyere sykefravær enn andre. 20 prosent har sluttet eller redusert sin stilling, og like mange sier at de bruker sykmelding for å greie å stå i rolle som pårørende.

STRUKTURERT SAMSPILL! I et debattinnlegg i Aftenposten 3. januar, under tittelen «Du må gjerne hjelpe dine syke eller eldre. Men du må ta regningen selv», beskriver Pårørendealliansen de utfordringene pårørende står overfor når de skal kombinere arbeid og samtidig hjelpe den som er syk.

Mange familier har et prekært behov for støtte slik at de kan mestre sin hverdag. Det å ta del i et systematisert familiearbeid der de lærer om sykdommen, problemløsning, hvordan de håndterer konflikter og demper eget stress, er viktig. Når pasienten selv er i behandling, kan pårørende få tilbud om et strukturert familiesamarbeid. Da er pasienten definert som mottakeren av helsehjelpen, og dette utløser penger til det aktuelle helseforetaket gjennom innsatsstyrt finansiering.

PARADOKS. Dersom pasienten ikke ønsker å ta imot behandling, står de pårørende uten et systematisert tilbud. Det er ikke rom for å tilby familier støtte som ikke utløser en takst i systemet med de stramme budsjettene helseforetakene har tildelt. Ofte handler mostanden om at pasienten er så påvirket av egen sykdom at vedkommende ikke vil vedkjenne seg at familien normalt fungerer som deres viktigste støtte. Dette er paradoksalt, for det er nettopp da pårørende trenger støtte og kunnskap for å stå i situasjonen og hjelpe den som er syk.

Nå som regjeringen skal iverksette ulike tiltak som er beskrevet i Pårørendestrategien, ber vi om at det ryddes opp i finansieringsordningen – slik at behandlingsinstitusjonene kan tilby et strukturert familiesamarbeid til alle som trenger det. Dette fortjener både pasienten og familien rundt. De står alle i en krevende situasjon.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 03-utgaven