Evidensen er epidemiens første offer

Kronikk: Bjørn Hofmann, forsker og professor ved Avdeling for helsevitenskap ved NTNU Gjøvik og Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo

KRIGSMETAFORENE BRUKES flittig i korona-pandemien, og sannheten skal være krigens første offer. Ved utbruddet i Kina så det ut til at dette stemte. Man fortiet og løy om smitten.

Redaktørforeningen synes å være enig, og etterlyser detaljert informasjon om de smittede og døde.

KUNNSKAPSMANGELEN. Men det er ikke sannheten som er de truende epidemiers alvorligste problem. Det er evidensen. Under løgnene og fortielsen ligger usikkerheten og kunnskapsmangelen.

Grunnen til at epidemier blir farlige, er at vi ikke vet hvordan de spres, hvem de rammer, hvordan vi skal begrense dem – eller hvordan de rammede skal identifiseres eller behandles. Som Folkehelseinstituttets talsperson, Preben Aavitsland, uttrykte det: «Enhver strategi mot dette viruset er et eksperiment. Dette er ikke kartlagt territorium».

Vi får daglig inn nye data, men data er ikke kunnskap, for de reduserer ikke usikkerheten - men det er «det beste vi har i en kritisk situasjon», hevdes det.

DESPERASJON. Problemet er at kunnskapsmangel driver desperasjon. Det gjør at tradisjonelle sikkerhetsmekanismer oppheves, kunnskapskrav fjernes og ekstreme tiltak tillates når situasjonen oppfattes som ekstrem.

Kombinasjonen av økt handlingstrykk og manglende kunnskap er farlig. Da kan man komme til å skade pasienter i den tro at man hjelper dem.

En rekke pasienter verden over gis nå udokumentert behandling, som klorokin, hydroksyklorokin, azithromycin, lopinavir-ritonavir, favipiravir, remdesivir, ribavirin, interferon, convalescent plasma, steroider og anti–IL-6-inhibitorer, ut ifra deres antivirale eller anti-inflammatoriske egenskaper in vitro.

VI BURDE HA LÆRT. I tillegg til økende bruk i enkelttilfeller konkurrerer en lang rekke forsøk i kaoset, og mange er dårlig designet og vil gi lite kunnskap. I nødstilfeller er det lett å tro at «det skader ikke å prøve». Problemet er at det å prøve, nettopp kan skade:

• gjennom bivirkninger,
• ved spilt møye (alternativkostnader) og
• gjennom tapt kunnskap.

Vi burde ha lært en lekse av svineinfluensaepidemien. Det er ikke alltid klokt å kompensere manglende kunnskap med risikovillighet.

Drastiske midler kan begrunnes ut ifra hjelpeplikten og plikten til å beskytte befolkningen, men mange tiltak synes drevet av behovet for at noe skal skje (ut aliquid fiat) – ut ifra et handlingsimperativ mer enn ut ifra plausibel hjelp.

FARLIG STRATEGI? Vi har lett for å tenke at det er en tid for handling og en tid for læring – og nå er det tid for handling.

En akutt situasjon krever action – refleksjon og læring krever ro og fred. Forskning – med protokoller og godkjenning i etisk komite – er omstendelig. Det krever koordinering og føles feil i en akutt situasjon. Det virker frustrerende å skulle randomisere med placebo når man har et medikament man har tro på. «Nå må vi bare handle, så kan vi registrere, analysere og lære senere». Men denne strategien kan vise seg å være farlig.

I en situasjon preget av stor usikkerhet, er det særlig viktig at handling og kunnskap går hånd i hånd. Vi må akseptere og håndtere usikkerhet, men ikke la den drive oss til desperate handlinger som potensielt gjør mer skade enn nytte, som ikke gir oss kunnskap og som stjeler ressurser fra mer hensiktsmessige tiltak. Derfor er det gledelig å se lovende initiativer i mylderet av desperate tiltak. Se her og her.

KUNNSKAPENS FIENDE. Nøden lærer naken kvinne å spinne, heter det visst. Men all atferdsendring er ikke innovasjon. De fleste fortvilte handlinger gir verken helse eller kunnskap. Desperasjon er kunnskapens fiende mer enn innovasjonens vugge.

Evidensen er epidemiens første offer. I en vanskelig situasjon er det forståelig at man vil «å gjøre noe», men når man ikke vet hva virkningen er, og man ikke kan lære, bør man la være. Produksjon av data er ikke kunnskap. Desperasjon er ikke innovasjon. Primum non nocere – også i krisetider.

Ingen oppgitte interessekonflikter