Etterfølges Kjøs-utvalget med målrettede tiltak?

Kronikk: Bjarne Hansen, leder av Klinikk for 4-dagers behandling ved Haukeland universitetssjukehus og professor ved Senter for krisepsykologi, Universitetet i Bergen (UiB)

NÅR KRIGEN raser, flyttes sykehus og helsepersonell nærmere fronten. Hjelpen må nå frem hurtig, og den må være treffsikker. Det spiller ingen rolle om hjelpen er god dersom den ikke er tilgjengelig. På samme måte spiller det liten rolle om hjelpen er tilgjengelig hvis den ikke er god.

Når mange lider og ressursene er begrenset, er presisjon avgjørende. Kompetanse og ferdigheter til raskt å skille mellom livstruende skade og mindre sår, kan utgjøre skillet mellom liv og død. Det er ikke alltid de som roper høyest eller kjenner mest smerte som er i størst fare. Det kan like gjerne være den som trekker seg unna og ikke sier noe som helst.

ET REDDENDE DIKT? Psykisk helsevern har lenge varslet at mange av de som er hardest rammet, står uten tilstrekkelig hjelp. Kapasiteten er sprengt og tilbudet uoversiktlig. Til tross for at vi ligger i verdenstoppen i pengebruk, har regjeringen ikke tatt grep for å undersøke om hjelpen som gis, faktisk hjelper. I stedet rammes tjenesten av gode intensjoner, absurde telleregimer og sinnrike ordninger for å lure disse.

Så kom pandemien. Hvor godt rustet var vi for å håndtere bølgen av belastning og ulykke som pandemien har medført? På de fleste områder blir det gjort bred og grundig og evaluering. Når det gjelder psykisk helse, velger regjeringen en annen strategi. Fremfor å sikre faglig bredde og nøktern analyse, har den søkt støtte for egne standpunkt. Der næringslivet har fått redningspakker i hundremilliarders-klassen, har ungdom som sliter, fått dikt og løfter om at alt skal bli bra.

Se også: Ekspertgruppe fastslår det vi visste fra før, nå må regjeringen styrke psykisk helse

SOM BESTILT? For å oppsummere, analysere og foreslå tiltak, har regjeringen valgt å nedsette en ekspertgruppe uten en eneste praktiserende psykiater. De hadde heller ikke funnet plass til en eneste psykolog som jobber innen psykisk helsevern. Dette er ekstremt, men antakelig høyst nødvendig om de ønsket den rapporten som nå ligger på bordet.

Når utvalgets leder, Peder Kjøs, formidler det åpenbare; at det er et skille mellom å ha redusert livskvalitet og å ha psykisk uhelse, burde ikke dette ha vært fulgt opp med målrettede tiltak for å sikre at vi fanger opp og gir nødvendig behandling til dem som trenger dette?

Se også: Enøyd fra Kjøs-utvalget

BARE EN KJEDELIG HVERDAG? Utvalgsleder Kjøs avfeier økningen i andelen av unge som oppgir at de har tanker om å ta sitt eget liv, med at «det er ikke unormalt å ha selvmordstanker», og at det er «utrolig mye mer vanlig å ha de tankene enn å faktisk gjøre det».

Peder Kjøs fastslår videre at veldig mange studenter som nå sliter, «ikke er psykisk syke, de har bare en kjedelig hverdag».

Hvordan kan dette bli stående uten refleksjon og tiltak for å sikre kapasitet, tilgjengelighet og kvalitet i tjenesten som skal hjelpe de som sliter mest?

HVA MED SPESIALISTENE? Regjeringen har nå fått en liste over perspektiv og tiltak som til forveksling er lik tiltakene utvalgets medlemmer har ivret for lenge før pandemien slo til. De som er hardest rammet, har i praksis blitt utelatt. De som til daglig har ansvaret for å gi disse menneskene behandling, har ikke en gang blitt inkludert i arbeidet. Statsministeren kan selvsagt velge å legge til grunn at denne gruppen jobbet under uholdbare rammer og heller ikke ble lyttet til før pandemien, men de som sliter mest, fortjener som uendelig mye bedre enn som så.

Pandemien utfordrer oss alle. Vi er ufrivillige deltakere i en historisk maratondugnad. Vi er slitne og lei. Alle trenger omsorg og støtte. Det er samtidig slik at mange er avhengig av, og har krav på, nødvendig psykisk helsehjelp. Nå som stormen raser, er det viktigere enn noen gang å få spesialistene frem til fronten. Hvem roper fordi de har smertefulle skrubbsår? Hvem trekker seg unna og blør i hjel i stillhet?

Ingen oppgitte interessekonflikter