Etisk ansvarlig genredigering

Kronikk: Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Bergen og adjunkt professor ved Harvard T.H. Chan School of Public Health

DEN NYE «gensaksen», Clustered regularly interspaced short palindromic repeats (CRISPR), er en metode for genredigering som ble utviklet i 2012. Den er nå blitt enklere, raskere og billigere. Drømmen om å kunne omskrive menneskets arvemateriale, har blitt en mulighet.

CRISPR kan brukes i alle typer celler og organismer. Gensaksen kan lage presise kutt for å fjerne, bytte ut eller legge til DNA. Det forskes nå på å gjøre hunmyggen som sprer malaria, steril – og på å innføre gen-drivere som kan eliminere parasittene når de passerer gjennom myggens tarm på vei til spyttkjertlene. Genmaterialet kan endres hos voksne mennesker, men også i kjønnsceller, befruktede egg og embryoer. Det foregår allerede flere kliniske forsøk for å teste CRISPR-basert genredigering hos pasienter med kreft og andre sykdommer.

STOR RISIKO. Jennifer Doudna, professor i molekylær biologi ved Berkley, er en av dem som var med på å utvikle metoden. Hun sier den er som en lommekniv. Den kan være nyttig, men også farlig.

I 2015 påpekte Doudna at særlig forskning på kjønnsceller, befruktede egg og embryoer kan få store utilsiktede virkninger og foreslo et moratorium, en pause, før videre utprøving skjer. De etiske spørsmålene bør først avklares.

Bioteknologirådet har nylig invitert til innspill og gjennomført en større runde med debattmøter om fremtidens genteknologilov. CRISPR vil bli ett av temaene.

ANSVARLIG BRUK. Dette er spørsmål vi alle bør ta stilling til. Er det ikke flott at en sykdom som malaria, som tar mer enn 700.000 liv hvert år, potensielt kan utryddes? Er teknologien, lommekniven, likevel farlig? Hvor stor er risikoen? Bør vi være «føre-var» og forby CRISPR?

De fleste tenker vel som meg: Ny teknologi kan ikke stoppes. Den utvikles uansett hva vi sier og gjør. Etter å ha lest mer om de etiske sidene ved denne nye teknologien, tenker jeg at spørsmålet ikke egentlig handler om hvorvidt CRISPR skal tillates eller ikke, men om ansvarlig bruk: Når, for hvem – og for hvilke genetiske endringer – kan slik forskning tillates?

ERFARINGER FRA UTLANDET. I det anerkjente tidsskriftet Foreign Affairs argumenterer etikerne Amy Gutmann and Jonathan D. Moreno for at nasjonale og internasjonale myndigheter bør følge prinsippet om «regulatorisk parsinomi (= forsiktighet eller tilbakeholdenhet)»: Myndighetene bør bare pålegge de restriksjoner som er nødvendige for å opprettholde etiske standarder og allmenn sikkerhet.

Det finnes allerede grundig regulering av genterapi på somatiske celler, både i Norge og internasjonalt. Alle forsøk må godkjennes av forskningsetiske komiteer og i USA må genterapeutiske forsøk også godkjennes av U.S. Food and Drug Administrasjon (FDA) og National Institute of Health. I tillegg krever FDA at forskerne følger opp deltakerne i genterapiforsøk i minst femten år etter at forsøket er avsluttet for å oppdage og håndtere eventuelle bivirkninger.

ETISK ANSVAR. Redigering av humant genmateriale som overføres til neste generasjon, må reguleres enda strengere. I 2017 påpekte USAs nasjonale vitenskapsakademi – Akademiet for vitenskap, teknologi og medisin – at forskere skal være forsiktige når det gjelder genredigering, men anbefalte at slik forskning bør tillates, om enn under «strengt tilsyn». De anbefalte at forskning for å forbedre fremtidige generasjoner ikke bør tillates nå.

Gutman og Moreno støtter disse anbefalingene og fremmer med andre ord det som kalles etisk ansvarlig vitenskap. Forskerne, gjennom sine organisasjoner og institusjoner, er best i stand til å vurdere gevinst og risiko for samfunnet.

OFFENTLIG FORNUFT. I Norge bør vi etter min mening bygge videre på dette internasjonale regelverket og ideen om forskernes selvregulering. Men vi bør, og kan, slik Bioteknologirådet har invitert til, også involvere befolkningen og benytte oss av den offentlige fornuft.

I spørsmål som handler om ny teknologi og etikk, har vi lang erfaring med brede demokratiske prosesser. Vi som samfunn er hele tiden med på å forme framtiden gjennom å lære om, forske på og ta i bruk ny teknologi.

TILRETTELEGGING. For de av oss som husker den folkelige motstanden overfor all genmodifisert mat, kan det likevel være riktig å minne om de positive effektene vi har sett i ettertid. Slik kan det også være med ansvarlig genredigering. Et forbud er ikke veien å gå. Reguleringen bør skille mellom hvilken genetisk endring som skal gjøres: Er endringen kun for det enkelte individ, eller er den permanent og arvbar? Er genmateriale kun fjernet – eller er det satt inn nytt arvestoff fra andre arter?

Når ny genteknologilov skal debatteres, kan prinsippet om regulatorisk parsinomi være lurt å ha i bakhodet: Nye regler bør legge til rette for nye, positive fremskritt i forskningen. Restriksjoner skal kun sikre at etiske standarder og allmenn sikkerhet opprettholdes.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2018