Et vådeskudd som rammer alvorlig syke pasienter

Kronikk: Cato Innerdal, spesialist i samfunnsmedisin, og med verv i Norsk samfunnsmedisinsk forening
Terese Folgerø, spesialist i samfunnsmedisin med verv i Norsk samfunnsmedisinsk forening
Tom Sundar, spesialist i samfunnsmedisin og med verv i Norsk samfunnsmedisinsk forening

FRA SKOLEN husker vi hvor spennende det var å lære om Afrikas «fem store»: Løve, elefant, bøffel, neshorn og leopard. Norsk helselovgivning kan nå også få sine «fem store» – hvis Stortinget blindt følger forslagene til statsråd Bent Høies lydige utvalg i utredningen «NOU 2019: 14. Tvangsbegrensningsloven – forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten».

Utredningen, som nå er på høring, foreslår en femte overordnet helselov: Foruten helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, pasient- og brukerrettighetsloven og helsepersonelloven, foreslås det en lov om begrensning av bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten. Den siste skal erstatte psykisk helsevernloven som planlegges opphevet, eller – for å holde oss til jakt- og storviltmetaforene – avlivet. Samtidig skal «vitale deler» av pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven skjæres bort.

BOMSKUDD FRA HØIE. Jakthistorien, altså NOU 2019: 14, er etter vårt syn like utrolig og like lite faktabasert som andre slike historier.

Utvalget, eller det vi kan kalle jaktlaget bak NOU-en, er håndplukket av «grunneier» Bent Høie (H). Det ble funnet plass til kun én lege; en psykiater som trolig ikke engang er representativ for norsk psykiatri. Ingen leger fra den «somatiske» delen av helsevesenet, fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller det samfunnsmedisinske fagfeltet ble funnet verdig til en plass i utvalget. Jaktlaget manglet følgelig nødvendig kompetanse og erfaring for å «treffe byttet».

Det er skuffende å registrere at utredningens fokus på helsehjelp i kommunehelsetjenesten er så lite. Lovforslaget åpner for massiv oppgaveoverføring til kommunene, uten at kommunene samtidig blir satt i stand til å gi et forsvarlig helsetilbud til en gruppe med svært syke pasienter. Dette vil pasienter og pårørende ikke være tjent med. Spørsmålet blir da: Settes retten til forsvarlig helsehjelp i fare for personer med de mest alvorlige psykiske lidelsene? Pasienter med somatiske helsetilstander hvor tvungen helsehjelp kan være aktuelt, eksempelvis demenssykdommer, har tilsynelatende knapt vært i jaktlagets kikkertsikte.

PÅ BÆRTUR. Intensjonen med én felles lov som regulerer all tvungen helsehjelp, er god, selv om resultatet har blitt et konglomerat av umerkede stier der man lett kan gå seg vill. Det ser ut som om jaktlaget har sett bort ifra at vi har et relativt velfungerende lovverk. Vi mener utvalget tilkjennegir en oppfatning om at helsepersonell i dag opptrer krenkende overfor pasienter og har en lav terskel for å bruke tvang. Dette er ikke riktig. Når lovforslaget også forsøker å fremstå som lærebok ved å gi bestemmelser om bruk av bestemte medikamenttyper, kan det ikke være tvil om at jaktlaget faktisk har vært på bærtur. Fagfolk som følger denne loven, kan bryte andre lover om faglig forsvarlighet.

NOU-en synes å ha som utgangspunkt at det i dag brukes for mye tvang. Dette blir i liten grad faglig begrunnet, men fremstår mer som et ekko av «bestillingen» de har fått. Når begrepet «tvangsbegrensning» gjennomsyrer både utredningen og lovforslaget, rettes oppmerksomheten mot «tvangsreduksjon» for enhver pris. Fremfor riktig bruk av tvang. Dette understrekes av at tittelen «lov om begrensning og bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten» skal få kortformen «tvangsbegrensningsloven». Vi mener at «ikke-tvang» blir idyllisert.

Utvalget ignorerer at et trekk ved de alvorligste sykdommene kan være avvisning av helsehjelp. Uten behandling imot pasientenes vilje kan disse pasientene fratas retten til helsehjelp og muligheten til bedring.

BYRÅKRATISERING. Uten tvang – og med økt samhandling – skal ressursbruken i helsetjenestene bli «mer målrettet og effektiv enn i dag», er budskapet fra utvalget. Dette faller på sin egen urimelighet. Lovforslaget innebærer i seg selv en betydelig byråkratisering. Den foreslåtte avskaffingen av mekaniske tvangsmidler vil alene få store konsekvenser. Det samme vil mulighetene for å reservere seg mot legemiddelbehandling ti år frem i tid ved alvorlig psykisk lidelse.

De samfunnsmessige konsekvensene av redusert behandlingsmulighet for pasienter som har et reelt behov for helsehjelp, er faktisk ikke berørt i utredningen. Ei heller konsekvensene for pasienten selv, pårørende, og helse- og omsorgstjenestene. At de sykeste av de syke i mange tilfeller vil få muligheten til å avvise helsehjelp selv om helsetilstanden i seg selv faktisk gjør det umulig for dem å ta stilling til eget hjelpebehov, vil åpenbart få konsekvenser – både menneskelige, økonomiske og samfunnsmessige.

Jaktlagets bomskudd og skadeskytinger er åpenbare. Etter vår oppfatning har dette lovforslaget kun én ting til felles med Afrikas fem store: Det vil bli farlig både for de svakeste blant oss – og deres hjelpere. Jakthistorien med sine 813 sider, mer enn fire centimeter tykkelse og 2,1 kilo tung, lager et solid smell når den treffer bunnen av søppelbøtta. Der bør den bli liggende.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen oppgitte interessekonflikter, men presiserer at de skriver denne kronikken i kraft av sine verv i Norsk samfunnsmedisinsk forening».

Fra Dagens Medisin 20/2019, Kronikk og debatt-seksjonen