Et symptom på en medisinsk krise?

Kronikk: Eivind Meland, allmennlege og professor emeritus ved Universitetet i Bergen (UiB)

HVA ER DET med vår medisinske virksomhet som fører til at vi ikke får dekket våre behov for undersøkelser og behandling – i et land som har økt bevilgningene til spesialisthelsetjenestene fra 2005 til i dag med 80 milliarder kroner? Et land som er i verdenstoppen for å bevilge penger til helsetjeneste?

MAKELØSE FREMSKRITT. Den vitenskapelige revolusjon i medisinen var basert på å beskrive sykelige forandringer i kroppsorganer og kartlegge sykdomsfremkallende faktorer i vårt livsmiljø. Fattigdomsbekjempelse, sanitære forbedringer, bakterie og virusbekjempelse med vaksiner og antibiotika – og korrigering av defekter i kroppens metabolisme – førte til uvurderlige fremskritt i bekjempelsen av infeksjons-, stoffskifte- og degenerative sykdommer, det vi kaller for den første og andre sykdomsbølgen. Kan suksessen ha gått oss til hodet?

Det er grenser for hvor relevante risikofaktorer for sykdom er for den enkelte pasient. Selv om vi vet at høyt blodtrykk og kolesterolnivå er mindre risikabelt for kvinner, fysisk aktive, ikke-røykere og folk uten arvelig disposisjon, behandler vi et svært stort antall pasienter med liten forventet nytte. Behandlingsgrensene settes lavere hver gang retningslinjer fornyes. Nå har vi vedtatt grenser for hva som skal anses som risiko for svangerskapsdiabetes slik at 70 prosent av gravide gjennomgår utredning. Vi tillater oss nullvisjoner for å unngå sykdom.

DIAGNOSTISK IVER. Den nye sykdomsbølgen kaller vi «den tredje bølgen». Det er ofte uttrykk for menneskelig lidelse, meningstap, relasjonsvansker og utenforskap, som får diagnostiske merkelapper som om det var klart definerte sykdommer. «Sykdommer» som depresjon, angst, rusatferd, personlighetsproblemer og lettere former for utviklingsforstyrrelser er overlappende med uklare grenser innbyrdes og mot det vi oppfatter som «normalt».

Forekomsten av slike «sykdommer» er svært avhengig av den diagnostiske iver hos behandlere. Det er også merkelapper som har attraksjons- og identitetsverdi for unge som ikke lykkes i skole og arbeidsliv. Den diagnostiske virksomhet er derved grenseløs og umettelig.

SJAKK PATT. Å omsette menneskelig lidelse til diagnostiske kategorier, kaller vi «medikalisering» på samfunnsnivå og «sykeliggjøring» på individnivå. Filosofer og samfunnsvitere har satt disse fenomener i sammenheng med «verdsliggjøring» av kulturen vår.

Verdsliggjøring handler ikke først og fremst om tap av kirkelig makt og innflytelse. Det handler om at menneskelig lidelse ble omdannet fra en kilde til personlig vekst og politisk inngripen til sykdomskategorier, der terapeuter fikk ansvaret for «behandlingen». Dermed ble samfunnsproblemer omdefinert til sykdom og utilstrekkelighet hos enkeltindivider. Tap av kontakt og tilhørighet i natur og i relasjoner til andre resulterte i et isolert og polstret selv med avhengighet til sine terapeuter. Manglende tillit til livet blir derved en kilde til umettelige behov for terapi.

Filosofen Charles Taylor er en av dem som har avdekket slike sammenhenger. Verdsliggjøringen medfører et felles ansvar for troende og ikke-troende, hevdet han. Men de troende har skilt sitt verdslige virke fra sin tros-praksis, og deltar i medikalisering og sykeliggjøring på linje med de ikke-troende. De ikke-troende vil ha seg frabedt enhver trosmessig begrunnelse og henvisning til egen samvittighet i medisinsk praksis. Vi har satt hverandre *«sjakk patt».

MORALSK BETENKELIG. Vi kan sette brikkene opp på ny med et brett som vi kaller «medisinsk funksjonalisme». Den funksjonelt orienterte terapeut foreslår at medisinen må endre og utvide sin etiske horisont. Sentrale spørsmål i en slik terapi er:

• Hva er viktig for deg i livet?
• Hva er dine livsmål og dine livsverdier?
• Hvordan skal du komme dit, og hva er dine første skritt?

Fokuset er flyttet fra symptomer og symptomunngåelse til funksjon, livsmål og verdier. Den funksjonelt orienterte lege vil være tilbakeholden med undersøkelser og behandling der funksjonen er tilfredsstillende. Å «reparere» det som allerede fungerer, er moralsk betenkelig.

ÆREFRYKT? Derfor er moral viktig i et slikt perspektiv. Troen på at sykdom kan reduseres til, og beskrives ut ifra forstyrrelser i kjemiske eller genetiske prosesser, et biologisk og deterministisk vitenskapssyn, er supplert med anerkjennelsen av at vi først og fremst er moralske aktører som strekker oss etter livsmål og mening. «Aksepterings- og forpliktelsesterapi» kalles det derfor.

Kanskje dette kan være en arena der troende og ikke-troende kan stå sammen på en mer bærekraftig måte enn i dagens grenseløse praksis?

Kan ærefrykt for det som er hellig i livet, bli en felles forpliktelse i en ny og bærekraftig medisin?

Ingen oppgitte interessekonflikter

* Begrepsforklaring: Begrepet «sjakk patt» er kjent fra sjakkspill. Ved sjakk patt har spillet gått i lås: Den som har trekket er ikke matt, men spilleren kan ikke flytte noe sted uten å være matt.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 02-utgaven