Er det grunn til optimisme?

Innlegg: Hans-Christian Myklestul, 1. landsråd for Allmennlegeforeningen i Akershus

VÅRENS VAKRESTE eventyr er det kanskje ikke – forhandlingene om normaltariff og avtaleverket for fastleger. Men de er viktige av hensyn til folk som trenger en forutsigbar variant av pasientens helsetjeneste – og kommunene trenger fastleger.

Kanskje er det grunn til optimisme etter å ha sett statssekretær Maria Jahrmann Bjerke (H) og helseminister Bent Høie (H) svinge seg rundt etter vikarkrisen. Om det var fastlege Laila Didriksens blogginnlegg som oppfordret helseministeren til å stille på vakt, kommuneoverlege Cato Innerdals skarpe penn – eller kanskje en telefon fra en partikollega i samme kommune – vites ikke. Det viktige er at et problem ble belyst, at beslutningstaker kom på banen – og en løsning ble skissert.

Går det an å håpe på en tilsvarende vilje til handling for å løse utfordringene i fastlegeordningen?

KRISEVARSLENE. Tom Willy Christiansen meldte bekymring om fastlegekollaps i 2016. Dette er gjentatt av leder Tom Ole Øren i Allmennlegeforeningen i 2017 og under Våruka i Tønsberg i 2018. Men varslene kom allerede i 2008. Vansker med rekruttering av fastleger er kjent. Nye leger sitter på gjerdet. Erfarne fastleger forlater ordningen. Trønderopprøret fant i sin rapport fra 2018 at 59 prosent av norske fastleger har vurdert å slutte. Kun 15 prosent ser det som sikkert at de er fastleger om fem år.

Og disse erfarne fastlegene trenger Norge. Sykdom fordeler seg hverken likt eller rettferdig. Noen trenger mer av helsebudsjettet enn andre. En liten gruppe har et stort behov og trenger svært mye. Da er det godt å vite at stabile fastleger bidrar til å forebygge sykdom, hever kvaliteten på – og bedrer – etterlevelse av behandling, legger inn færre pasienter og gir lavere kostnad.

INGEN SATSING. Den amerikanske helsetjenesteforskeren Barbara Starfield har vist helsegevinsten med god primærhelsetjeneste. Et par nylige artikler i JAMA

Internal Medicine viste at økt tetthet av fastleger gir redusert dødelighet. Satsing på fastlegeordningen er et helsepolitisk kinderegg som alle nyter godt av.

I statsbudsjettet for 2019 kommer det ikke frem en satsing på fastleger. Det er satt av 39 millioner ekstra for 2019. Skulle dette ha blitt kjent blant fastlegene, hadde det blitt uro. Norge bruker mye penger på helse, men ikke tilstrekkelig der ressursene gir mest for flest.

KONSEKVENSENE. Helsepolitisk barometer viser at 65 prosent av befolkningen er villig til å bruke penger på helsetjenesten. Halvparten av velgerne sier at helse vil være avgjørende ved høstens kommunevalg. Fastlegeordningen er et eksempel på et offentlig privat samarbeid som har gitt tjenester av høy kvalitet for innbyggerne til en lav kostnad. Både minister og statssekretær har i festtaler gitt uttrykk for en vilje til å satse på helsenæring – praktisk politikk er sulteforing.

Ministeren har sittet i posisjon siden oktober 2013, men har ikke maktet å ta de nødvendige grep om fastlegeordningen. Hvordan skal ministerens partifeller i Bergen, hvor Høyre ønsker å ta tilbake makten, svare ut situasjonen i høstens valgkamp når konsekvensene av ministerens politikk er fastlegehjemler uten leger og stengt KAD?

TANKE – ELLER HANDLING? Undertegnede undres over hvor lett det er å love i opposisjon, for så å se hvor vanskelig det er å levere når ministeren sitter i posisjon. Selv med flertall i Stortinget.

Nå er det ikke tanken som teller, Bent Høie. Det er handling. Og med flere forhenværende ledere av Helse- og omsorgskomiteen, hvorav én har vist vilje til å satse på fastlegeordningen, våger jeg å være forsiktig optimist med tanke på regjeringens innsats i vårens forhandlinger.

Konsekvensene av ikke å ta grep, vil være dyrekjøpt for pasienter. Og velgere.

Oppgitt interessekonflikt: Artikkelforfatteren er tillitsvalgt fastlege og har en interessekonflikt i form av at hans fastlegepraksis vil påvirkes av Normaltariffoppgjøret og avtaleverket.