Enøyd fra Kjøs-utvalget

Innlegg: Martin Øien Jenssen, psykologspesialist og konserntillitsvalgt for Akademikerne, Helse Nord
Hanne Indregard Lind, psykolog og konserntillitsvalgt for Akademikerne, Helse Sør-Øst
Christian Grimsgaard, overlege og konserntillitsvalgt for Akademikerne, Helse Sør-Øst
Marie Skontorp, overlege og konserntillitsvalgt for Akademikerne, Helse Vest

«INGENTING TYDER PÅ at vi får en psykisk helsekrise». Dette er blant hovedpoengene i Dagens Medisin etter at Peder Kjøs la frem rapporten fra gruppen som har utredet konsekvensene pandemien har hatt for livskvalitet, psykisk helse og rusmiddelbruk i befolkningen.

BEKYMRINGEN. De fleste av oss klarer oss godt. Men når man samtidig finner at pandemien har vært en katastrofe for de mest sårbare, er det underlig at dette ikke kommer tydeligere frem i formidlingen.

Det har kommet urovekkende fortellinger fra psykisk helsevern gjennom pandemien. Behandlere har varslet om at de ser mer alvorlige, omfattende og livstruende plager hos barn og unge enn før pandemien. Dette er ikke grupper som bare «kjeder seg», det er grupper med store vansker, og noen av dem er også i fare for langvarig skjevutvikling eller i livsfare, grunnet sin lidelse.

ALVORET. Utvalget sier rett nok at «Det har vært en jevn økning i pasienter med spiseforstyrrelser over flere år, og dette er en av få pasientgrupper som også har økt under pandemien». Men dette problematiseres ikke ytterligere – til tross for at spiseforstyrrelser er blant de mest alvorlige, og dødelige, lidelsene i psykisk helsevern.

I Helse Sør-Øst har økningen av spiseforstyrrelser blant barn og unge vært på 23 prosent i poliklinikk og 17 prosent for døgnbehandling fra 2019 til 2020.

Enkelte steder har det under pandemien vært så stort press på døgntjenestene at andre med stort behov har måttet vente lenger på innleggelse, og at pasienter med spiseforstyrrelse har måttet «dele seng». Den ene reiser på permisjon, slik at den andre kan komme inn til behandling.

EFFEKTENE. Ekspertgruppens sammensetning ga grunn til bekymring. Klinikere fra spesialisthelsetjenesten fikk ikke være med. Det har nå vist seg at bekymringen var berettiget. Det er fint med søkelys på samfunnsperspektivet: Det trenger vi, men her fortrenges behandlingsperspektivet – og med det våre sykeste. For den største delen av tjenesten er forholdene mangelfullt beskrevet, og man har ikke sett på kapasitet før pandemien opp mot nåsituasjonen.

Effektene av pandemien kan ikke vurderes isolert. Tjenestene var underdimensjonerte og under sterkt press fra før. En økning i henvisninger betyr mer i en tjeneste som fra før er skåret inn til beinet enn i en tjeneste med god kapasitet. Ser man bort fra dette, blir de foreslåtte tiltakene deretter.

TILTAKENE GLIPPER. Utvalget berører knapt pandemiens effekter på spesialisthelsetjenesten, i stor grad kun ved å vise til sammenligninger mellom 2019 og 2020. Vi går da glipp av en viktig anledning til å vurdere press og sårbarhet i tjenesten. Kjøs-utvalgets tiltak for spesialisthelsetjenesten er en midlertidig styrking av eksisterende behandlingstilbud innen psykisk helse. Hva med grunnproblemene?

Utvalget har laget en inndeling av tiltak langs tidsakser, og for langsiktige tiltak for spesialisthelsetjenesten er et forslag om en nasjonal folkehelsekampanje det eneste tiltaket. Ifølge utvalget er det åpenbart at «... der det er kapasitetsutfordringer eller sårbarhet i tjenestene ved normal drift, har disse blitt tydeligere under pandemien.»

Likevel glipper tiltakene, og det som også glapp i denne omgang, var et bidrag til varig løft for behandling for mennesker med moderat til alvorlig psykisk lidelse.

NØYSOMHET. Utvalget har gitt mye plass til, og foreslått, tiltak for frivillig sektor. De frivillige organisasjonene har fått velfortjent skryt gjennom pandemien. Frivillighet er verdifullt og bør støttes opp under, men under forutsetning av at det er et tillegg til, og ikke erstatning for, det offentlige helsevesenet hvor pasientene har pasientrettigheter.

De mest sårbare har formodentlig behov som kan løses best av det offentlige, men med god hjelp fra frivillige.

Å uttale at det offentlige hjelpeapparatet ikke vil være i stand til å ta seg av befolkningens hjelpebehov, slik det skrives i rapporten, kan sies å gi uttrykk for en nøysomhetstankegang som ikke setter spørsmålstegn ved prioriteringer, organisering og vilje.

HVA NÅ? Helhetsinntrykket er at man har forsøkt å ta med både folkehelseperspektivet og helsetjenesteperspektivet, men at sistnevnte har havnet helt i skyggen.

Funnene som er tilknyttet forverring av psykisk lidelse i sårbare grupper under pandemien, er underkommunisert til fordel for et resiliens-perspektiv for befolkningen som helhet.

Det er ingen overraskelse at de fleste har klart seg fint. Men hva med de øvrige? Og hva med kapasiteten i tjenestene?

Ingen oppgitte interessekonflikter