En glede – og et mareritt

Kronikk: Leah Khan Barstad, fjerde års medisinstudent i Pécs, Ungarn og styremedlem i Norsk medisinstudentforening (NmF) utland
Anna Kristine Amundrud, femte års medisinstudent i Martin, Slovakia og styremedlem i Nmf utland

MANGE UTENLANDSSTUDENTER kjenner seg igjen i problemstillingen: Vi stiller ofte sterkt teoretisk og med gode grunnkunnskaper, men vi har en kanskje noe svakere klinisk kompetanse – i hvert fall når det gjelder norske retningslinjer og prosedyrer.

Det er en selvfølge at utdanningen er bygget opp ulikt i utlandet, og man kan ikke forvente å bli servert kjennskap til Helse-Norge uten å legge inn noe ekstra. Da er det et paradoks at medisinstudenter som ønsker å bruke egen fritid på å kompensere for dette, skal møte så mye motgang.

For det er ikke slik at utenlandsstudenter har mindre klinisk praksis enn norske. Praksis dekkes i full grad av studielandenes universiteter.

UTE AV SYNK. Likevel har vi et ekstra ansvar for å gjøre oss kjent i norsk helsevesen. Dette er dessverre noe våre utenlandske professorer ikke kan lære oss – uavhengig av hvor høyt faglig de presterer på internasjonalt nivå. For å ta grep, bruker flere studenter egen fritid eller sommerens obligatoriske praksisperioder til å hospitere ved norske sykehus. Det forventes ikke annet enn å få være med på en normal dag på avdelingen.

Så kommer utfordringene. De fleste studenter har kun muligheten til å gjøre dette i ferier. Her er vi allerede ute av synk med norske sykehus. Sommerbemanning med færre leger og sykepleiere på jobb, stopper dessverre mange avdelinger fra å ta imot studenter. Dette er et stort problem ettersom sommeren på mange måter er «høysesong» for hospitering.

UHELDIG PROSESS. Likevel gjør studenter hva de kan for å prøve å unngå fellesferien. Noen starter semestrene senere og har muligheten til å hospitere i september/oktober. Andre benytter eksamensperiode og vinterferie i januar. Da er det uheldig at prosessen fremstår som lukket og tilfeldig for hvem som får plass. Selv om en hospiteringsplass i seg selv kan virke trivielt, er det synd at det ofte er bekjentskaper som avgjør hvem som får hospitert.

Hospitering kan gjerne føre til sommerjobb, og sommerjobb kan føre til jobb med lisens etter det femte året, som igjen er viktig for å komme gjennom nåløyet: Lege i spesialisering-1 (LIS 1). Dette kan være med på å forklare at studenter som har studert i utlandet, i mye mindre grad enn dem som har studert i Norge, får LIS1 på første forsøk – når det er nettopp utenlandsstudentene som sliter med å få hospiteringen i det hele tatt.

UGUNSTIG. Etter en undersøkelse som ble sendt ut til Nmf sine medlemmer, oppga cirka 25 prosent å ha fått tilbud om hospitering via søknadsskjema eller organisert søknadsprosess. Resten har fått dette via bekjente, egen arbeidsplass eller andre tiltak. Det er ikke uvanlig at studenter tar kontakt med venners venner eller ringer avdelinger direkte. Før covid-19 var det heller ikke uvanlig at man fysisk måtte møte opp for å nå igjennom. Det er åpenbart ugunstig for både studenter og sykehus.

Norske sykehus har først og fremst ansvaret for at studenter ved norske universitet får praksisen de trenger for studiets forløp. Likevel synes vi det er synd at dette medfører at medisinstudenter fra utlandet i enkelte tilfeller mister plassene sine kort tid før oppstart – etter at de har signert kontrakt og snudd om på planer for å få det til.

MULIGHET FOR ALLE? Vi håper på mer åpne prosesser og systematiske søknadsskjemaer. Sørlandet sykehus har gått frem som et godt eksempel på hvordan det kan gjøres, og Helse Vest jobber med å iverksette en ny søknadsordning for hospitanter. Etter en undersøkelse som ble sendt til alle helseforetakene på vegne av Nmf, svarer også flere at dette er et problem som både er tidkrevende og vanskelig for foretakene. Vi opplever at de fleste er åpne for forslag og videre samarbeid mot en mer effektiv måte å løse det på.

Ikke bare sparer skattebetalerne masse penger på at utenlandsstudentene betaler for utdanningen sin selv, helsevesenet er fullstendig avhengig av det. Nesten halvparten av alle yrkesaktive leger i Norge har sin utdanning fra utlandet.

Da bør det ikke være urimelig at de som studerer i utlandet, skal få gode muligheter til å trene i det helsevesenet de skal jobbe i.

NYTTEVERDI. Som utenlandsstudenter håper vi på at flere sykehus kan ta imot studenter også i ferien, og at enkelte uker kan holdes av for utenlandsstudenter – begrunnet med at norske studenter får mye via studiet og har flere muligheter på sykehusene i løpet av studieåret enn vi som studerer utenlands.

Mer tid i norske sykehus er helt klart noe vi som studenter og fremtidige leger vil ta stor nytte av, slik at vi kan få et så godt grunnlag som mulig for å jobbe og trives ved norske sykehus i fremtiden. Selv om situasjonen nå på ingen måte er ideell, er det norske helsevesenet absolutt avhengig av norske studenter som har studert i utlandet: De bør derfor få mulighet til å bli så gode leger som mulig.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 08-utgaven